Barna trenger en utstrakt hånd

Norge kan bedre enn å la norske barn vokse opp i en interneringsleir i Syria.

Frp har valgt å trekke seg ut av regjeringssamarbeidet etter at det ble kjent at to norske barn og deres terrorsiktede mor ble hentet til Norge fra interneringsleiren Al-Hol i Syria.

Jeg stiller meg fullt og helt bak Frps beslutning. Et parti som ikke anser det som sin viktigste oppgave å ivareta sårbare barns mest grunnleggende rettigheter, bør nemlig ikke ha makt.

Det er derfor helt riktig at de forlater regjeringen.

De siste dagene har Frp hevdet at de kunne være villige til å hjelpe barna, men at den terrorsiktede moren ikke fikk komme til Norge.

Frp er selvsagt kjent med at et samlet fagmiljø fraråder at barn skilles fra sin eneste omsorgsperson i den situasjonen de nå befinner seg i. De er også fullt klar over at det ikke er juridisk gangbart å kun hente barna.

Den uunngåelige konsekvensen av å si nei til å hente familien samlet, er dermed at barna måtte ha blitt værende i Al-Hol i fortsatt lidelse – med barnedød som det sannsynlige utfallet.

Denne konsekvensen kunne Frp imidlertid slå seg til ro med under parolen «mor har vendt samfunnet vårt ryggen».

Frps begrunnelse for å ikke ville hente de såkalte IS-kvinnene, virker å være knyttet til frykt for rikets sikkerhet. Den frykten er imidlertid kun dét. Frykt.

En av våre fremste terrorforskere, Thomas Hegghammer, ser ikke noe sikkerhetsproblem ved å hente hjem barn og mødre. PST har bekreftet at de vil pågripe kvinnene det gjelder dersom de ankommer Norge, og selv Siv Jensen har påpekt at vi er blant landene i Europa med den strengeste terrorlovgivningen.

Videre har jurist og forsker Sofie Høgestøl argumentert for at det ikke er realistisk med rettslige oppgjør i en lokal eller internasjonal domstol, og at den mest reelle straffeforfølgingsmuligheten dermed er å finne i Norge.

Vi har allerede dømt andre IS-krigere, det kan vi klare igjen.

Kurdiske selvstyremyndigheter har bedt europeiske land om å ta ansvar for sine egne borgere, da de frykter at IS-medlemmer vil gå fri eller bidra til ytterligere radikalisering om europeiske land ikke gjør noe.

En kontrollert retur av disse kvinnene fremstår dermed som det mest sikkerhetspolitiske og strafferettslige riktige å gjøre.

Det viktigste argumentet er likevel at hensynet til barna tilsier at mor må bli med. Å hjelpe barn i krise innebærer å opprettholde nærhet til sin nærmeste omsorgsperson både i forbindelse med evakueringen og i den gradvise overgangen til et nytt liv her hjemme.

Dette er spesielt viktig for barn som allerede er sårbare på grunn av hva de har opplevd og der faren for symptomforverring er stor. I tillegg har barn selvstendige rettigheter, herunder retten til familieliv, som blant annet kommer til uttrykk i barnekonvensjonen.

Den er vi forpliktet til å følge.

Selv om mor skulle samtykke til en adskillelse fra sitt barn, ville dette ikke blitt ansett som gyldig, gitt den pressede situasjonen hun er i.

Det finnes heller ikke en lovhjemmel for å hente barn i utlandet på den måten. Det er både etisk og juridisk galt å skille dem.

Det er med andre ord verken barnefaglig tilrådelig eller juridisk mulig å hente kun barna.

Mødrene må være med, og så må deres omsorgskompetanse og eventuelle straffbare handlinger vurderes konkret og håndteres deretter.

Når Frp sier de var villige til å hjelpe barna, er dette dermed ikke riktig. Frp var villige til å overse barnefaglig og juridisk kunnskap fordi det ikke passet med deres politikk.

De var villig til å se bort fra barnekonvensjonen og barnets behov for nærhet til sin omsorgsperson i møte med store påkjenninger.

Frp var villige til å risikere barnas helse for å oppnå politiske mål.

Barns behov endrer seg ikke i takt med politisk retorikk. Frp ville ikke løfte en finger for å hjelpe disse kvinnene, selv om de i realiteten da gav en dødsdom over barna.

Men nå er barna og deres mødre i trygghet og de er gitt en fremtid. Vi trengte ikke Frps fingre. Vi har hender å holde i, og vi løfter tyngre uten dem.

Nå er det opp til Erna Solberg å sette handling bak ordene når hun sier at hun ikke kan risikere at norske barn dør på hennes vakt.

Hun må aktivt forholde seg til at det i regjeringskrisens skygge, fortsatt lever en håndfull norske barn i like stor livsfare og nød som dem som nå er kommet hjem.

Beslutningen om å hente de to barna, var ifølge statsministeren knyttet til humanitære årsaker fordi den fem år gamle gutten er såkalt «antatt syk».

Den samme begrunnelsen må komme til anvendelse også overfor de andre barna som sitter internert. De utsettes for menneskerettighetsbrudd hver dag.

De lider og de risikerer å dø, for barn dør i Al-Hol til stadighet. Hvorvidt de har en fysisk diagnose eller ei, er ikke avgjørende i denne sammenhengen.

Barna trenger hjelp.

Som psykolog bruker jeg sjelden begrepet «sykdom» når jeg omtaler psykisk helse, men jeg skal gjøre et unntak i denne sammenhengen for å kunne si følgende: ethvert barn som lever under slike forferdelige forhold som det her er snakk om, er «antatt syk».

Å vokse opp i en interneringsleir etter å ha startet livet under omstendigheter preget av konflikt, vold og overgrep, innebærer med stor sannsynlighet at barna er alvorlig traumatisert eller på andre måter sterkt psykisk preget av sitt oppvekstmiljø.

Det er all grunn til å tro at mangeltilstanden de har levd under har ført til en skjevutvikling hos barna, og jeg er svært bekymret for hvilke lidelser de kan ha blitt påført eller eksponert for i løpet av sine hittil korte liv.

I leirene har de heller ikke tilstrekkelig tilgang på mat, drikke, helsehjelp eller adekvate sanitære forhold.

Alt dette har betydning for deres psykiske helse og utvikling. Det er med andre ord mange grunner til å frykte at barna er «antatt syke», uavhengig av deres fysiske helsetilstand. Diagnosen de alle har til felles, er «Al-Hol».

Fra et psykisk helseperspektiv er tiden derfor overmoden for å evakuere disse barna og bringe dem til Norge hvor de kan få helsehjelp og nødvendig oppfølging.

Jeg konstaterer at denne saken nok en gang synliggjør at psykisk helse anses å være underordnet fysisk helse, men med den kunnskapen vi i dag har om skadevirkningene av barndomstraumer og betydningen tidlig innsats har for å forebygge og dempe disse, håper jeg den gjenværende regjeringen likevel vil anerkjenne behovet for helsehjelp og oppfølging også for dem som ikke har en somatisk lidelse.

Vi kan fortsatt sørge for at skjevutvikling korrigeres, at vansker avhjelpes og at utrygghet erstattes med trygghet. Flere barn kan gis en framtid.

Barna trenger ikke Frps fingre. De trenger en utstrakt hånd.

Norge kan bedre enn å la norske barn vokse opp i en interneringsleir i Syria.