Barna som glemmes

Hvordan går det med småbarna i familiebarnehager som ikke har et pedagogisk tilbud?

Av Anne Carling, pensjonert spesialpedagog

Da familiebarnehagene fikk sin oppblomstring på 1990-tallet, og forskrifter for familiebarnehager ble hjemlet i lov om barnehager i mai 1995, hadde Erling Folkvord fra Rød Valgallianse forslag om å endre betegnelsen «Familiebarnehage». Han sa: «Lov og forskrifter bør ikke inneholde ord og begreper som gir misvisende inntrykk av at slike barnetilsynsordninger er barnehage». Forslaget ble dessverre nedstemt. I dag står vi med et høyt antall familiebarnehager som etter loven ikke kan defineres som barnehage.

En barnehage skal være en pedagogisk virksomhet, utført av en pedagog, står det i lov om barnehager. Familiebarnehagene er ikke en pedagogisk virksomhet. I en familiebarnehage er det for det meste ufaglærte assistenter som arbeider. En assistent kan være alene med opp til fire barn under tre år, eller fem barn over tre år. Det kan også være åtte eller ti barn på to voksne, avhengig av alder på barna. De ansatte i familiebarnehagen skal etter forskriftene få veiledning av en pedagog.

Familiebarnehagene var for det meste små enheter i private hjem, og skulle i hovedsak være fellesskap mellom minst to hjem. Utover på 2000-tallet økte antallet familiebarnehager. Nå er mange av dem i leide lokaler, og knyttet til de store kommersielle barnehagekjedene.

Det er særlig to forhold som er betenkelige med familiebarnehagene. Det ene er bemanningsnormen. Det andre er kvaliteten.

Nesten uten unntak er det ufaglærte som arbeider i familiebarnehagene. Opp gjennom årene har det i vanlige barnehager vært flere skjerpete krav både når det gjelder antall barn per voksen, og pedagogtetthet. I familiebarnehagene har det ikke vært noen endring av kravene i alle disse årene.

Foreldre og barn som kommer til familiebarnehagene, møter som oftest unge jenter helt uten erfaring eller kunnskap om barn. I enkelte bydeler i Oslo møter de kvinner med innvandrerbakgrunn, med liten kunnskap om norsk barnekultur, og norsk oppdragelseskultur.

Både de unge jentene og invandrerkvinnene kan være flinke og gode med barna, men de bør være i en barnehage hvor de er sammen med faglært personale.

En pedagog skal som nevnt veilede i familiebarnehagene. Det er mulig det er dette myndighetene mener forsvarer å kalle det en barnehage. Det står ikke i forskriftene hvor mye pedagogen skal veilede, men at hun kan veilede opp til 30 barn. Vanligvis innebærer det ikke mer enn et besøk eller to i uken. Det er ikke et pedagogisk tilbud.

Det er i alle de små daglige møtene med hvert enkelt barn, og med barnegruppen, at pedagogikken utføres. Det er kvaliteten på disse møtene som er avgjørende for barnets trivsel og utvikling. En ufaglært med ansvar for fire barn har liten forutsetning for å mestre en slik oppgave. Det krever faglig kunnskap. Noen timer i uken med pedagog kan ikke bøte på det.

Jeg har møtt foreldre som har fortalt at de ved henting av ettåringen har fått beskjed om at de må gjøre barnet mer selvstendig. Barnet vil bare sitte på fanget, og det har de ikke kapasitet til. En annen fikk telefon med beskjed om å hente barnet som gråt så fælt. De visste ikke i barnehagen hvordan de skulle trøste barnet.

Et tankekors i våre dager hvor det er så mye fokus på barns språkutvikling, og det å fange opp barn tidlig, er hvordan det går med alle ett- til treåringene som går i familiebarnehage uten daglig pedagogisk tilbud.

Et argument for familiebarnehagene er at det er små enheter som egner seg godt for de minste barna. Men nå er enhetene ofte ikke så små lenger, og i de vanlige barnehagene hvor de har grupper for de minste barna, er de vanligvis flinke til å skjerme disse gruppene.

Inga Marte Thorkildsen sier i Dagsavisen 2. mai at byrådet jobber med å heve kvaliteten på barnehagetilbudet og rekruttere flere inn i barnehagefellesskapet. Jeg er redd hun her helt glemmer å inkludere familiebarnehagene i denne planleggingen.

Helst burde familiebarnehagene nedlegges, ettersom de ikke er det lov om barnehager definerer som en barnehage. Hvis de skal bestå, bør myndighetene gjøre som Erling Folkvord sa, kalle dem noe annet.