7499 sko ble plassert på en sandstrand i Oslo første dagen i april for å vise oss hvor mange barn som befinner seg i leiren Moria, barn som land i Europa burde samle seg om for å gi trygghet og en fremtid.
Den norske regjeringen har så langt ikke vist noen tydelige tegn på at de vil hjelpe dem.
Samtidig med at hele verdens blikk er rettet mot pandemien, foregår systematiske brudd på menneskerettighetene i en leir i kanten av vårt kontinent. Alle har det vondt i Morialeiren, og barna er de mest sårbare av dem alle.
(+) Mange frykter færre ansatte i barnehagene. Dette svarer Melbys departement
De er avhengige av omsorg av trygge voksne, men de fleste har engstelige og handlingslammede omsorgspersoner som nå også skal bryne seg mot en hissig pandemi som før eller siden skraper på teltduken.
Moria er en leir på den greske øya Lesvos, tett opp til det tyrkiske fastlandet. Tidligere var øya kjent som en vakker øy med tusenvis av oliventrær og pittoreske fiskelandsbyer som kneiser over det asurblå Egeerhavet.
Nå kjenner vi øya mest for den beryktede og lukkede leiren Moria, teltleiren der mange tusen mennesker er samlet i ytterste nød, og av disse er altså mer enn 7000 barn.
Det var ille der fra før. Og når viruset kommer, kan ikke barna i Moria holde to meters avstand til alle.
Og det blir ekstra ille for dem når de voksne som skal ta vare på barna blir syke av koronaviruset.
En kollega i menneskerettighetsutvalget forteller etter sine besøk i Moria at mange barneøyne er som slukkede lys. Barn som mister store deler av sin barndom i påvente av noe de ikke vet hva er. Barn som ikke leker, som ikke går på skole, som ikke spiller fotball. Og er de så heldige å ha mor og far i leiren, så er ikke foreldrene til å kjenne igjen fra tidligere.
Mor og far er gått fra å være de allmektige foreldrene de en gang var for barna sine, til å være redde, uvirksomme og jaget på flukt av krig og nød til en ørkesløs tilværelse i Europas absolutte nullpunkt.
Det har vært en kald vinter i Moria. Det er for lite mat og redselsfulle sanitære forhold.
Frost og sult vil ta slutt den dagen barna er trygge. Men den psykiske helsen vil for alltid være preget av hva de opplever dag for dag i leiren. Jo mer de opplever av traumer, vold og svik, desto vanskeligere blir det å bøte på de psykologiske skadene av det de opplever.
Barn har det med å tilpasse seg situasjonene de lever under.
Ved langvarige og alvorlige belastninger ser man skadevirkningene først når situasjonen rundt dem har normalisert seg. Fordi barnehjernen er mer fleksibel enn voksenhjernen, kan de derfor rammes hardere av påkjenninger enn de voksne de har rundt seg.
Tilpasningen tilbake til en trygg og normalisert hverdag kan for noen være vanskelig, fordi overlevelsesstrategiene fra et liv i fare fortsatt henger igjen.
Hjernen er nemlig bruksavhengig.
Den formes og tilpasser seg den aktuelle situasjonen, og naturen har laget den slik at erfaringene bygger barnehjernen slik at den skal fungere best mulig i de omgivelsene barnet befinner seg.
Heldigvis finnes det også muligheter, for hvis de hjelpes mens de ennå er barn er det fremdeles en del utvikling igjen, og der kan de hente inn mye av det tapte.
Vi som har møtt mange barn med vanskelige oppvekster her lært at en barnehjerne som er i konstant alarmberedskap vil kunne bli oversensitiv i lang tid.
Prefrontal cortex, den delen av hjernen som skal regulere følelser og som skal hjelpe barn med å forstå hvordan opplevelser og følelser skal tolkes, vil få mindre innflytelse hvis barna er i beredskapsmodus det meste av tiden.
Når hjernens alarmsentral er aktivert hele tiden vil barna være preget av unngåelsesatferd, påtrengende minner fra vonde hendelser og en konstant anspenthet. Kroppen er alltid på vakt, som hos et byttedyr som aldri hviler helt.
Hvis vi ikke evakuerer barna fra Moria nå, vil de kunne ende i en slags vedvarende alarmtilstand der de mangler forutsetninger i hjernen for å regulere følelser på en hensiktsmessig måte, selv om de skulle komme under ordnede forhold.
Dette påvirker mulighetene for utvikling og evne til å ta til seg læring. De kan hjelpes med trygg omsorg i gode omgivelser, og kanskje profesjonell psykologisk hjelp. Men for hver dag de bor i Moria, blir jobben med rehabilitering vanskeligere og vanskeligere for oss som skal hjelpe dem etterpå.
Barn og barnefamilier er en ressurs, og barn som har reist over grensene med foreldrene sine til Norge viser igjen og igjen at de bidrar til et rikere og bedre Norge. Men det er ikke derfor vi skal ta vår del av det europeiske ansvaret. Det er fordi barna har rett på et liv, en barndom og en fremtid.