Barn, sosiale medier og assosiasjoner til strutsen

Ane Dahl Torp tok nylig til orde for en diskusjon om forbud mot sosiale medier for barn under 13 år. Hun hevder at sosiale medier endrer en grunninnstilling i mennesket som barn bør få fri fra, nemlig en selvbevissthet målt ut i fra likes. Vi voksne vet nok alle at hun har rett, og vi bør ta omsorgsrollen vår som foreldre alvorlig nok til å beskytte barna våre fra en arena vi vet er destruktiv for deres selvfølelse.

Bente Rognan Gravklev tok tematikken videre i Dagsavisen 19/6-19, og uttrykker her sin tvil om hvorvidt barn blir bedre rustet til å håndtere dette livet hvis vi nekter de å bruke sosiale medier fram til de er «gamle nok». Hun argumenterer med at mange på 50 år ikke nødvendigvis er rustet til et liv i sosiale medier, men at vi ikke forbyr dem å være der.

Det holder ikke. 50-åringene er nødt til å ta ansvar for seg selv, og foreldre bør anerkjenne det ansvaret de har for å utøve lederskapet for sine barn. Psykolog Ole Jacob Madsen utforsker i sin bok «Generasjon Prestasjon» (2018), hva det er som feiler oss. For andelen unge som er deppa er temmelig oppsiktsvekkende. Flere undersøkelser har bekreftet at jo flere timer unge bruker på sosiale medier, jo større sannsynlighet har de for å rapportere om depressive symptom. Den kontinuerlige streben etter bekreftelse og sosial sammenligning, i stor grad med forvrengte bilder av virkelighet, settes også i sammenheng med økte selvmordsrater.

Som Jesper Juul skriver om i sin bok «Lederulver» (2017), så er det ingen tvil om at barn trenger voksnes lederskap. I dette ligger det også å måtte ta upopulære avgjørelser. Voksne må for alles del ta det fulle ansvar for lederrollen, i og med at barnets livserfaring er begrenset når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, og når det gjelder å kunne ta helhetlig ansvar for seg selv. Dette er jammen ikke alltid bare enkelt. Dessuten kan jeg lett sette meg inn i et ønske om å være i overkant pragmatisk i møte med barnas skjermbruk, for å få litt ro rundt øra. Men det blir litt som å tisse i buksa, for å holde seg varm.

Psykolog Hedvig Montgomery skrev et innlegg i Aftenposten 14/03-18 med overskriften: «Frihet – en forutsetning for selvstendighet». Argumentet som tittelen indikerer er overbevisende, men det er et spørsmål som stadig gnager meg. Hva velger barna våre i sine såkalte frie rom nå til dags? Jeg har inntrykk av at majoriteten er temmelig ufrie, fengslet av diverse aktiviteter på skjerm som tar de langt bort fra her og nå. I tilfellene hvor dette stemmer, mener jeg vi ikke kan snakke om rom som gir grobunn for selvstendighet. Dette bør i større grad på dagsordenen blant foreldre, uten at vi plasserer det i kategorien detaljstyring.

Som lærer møter jeg barn på småskoletrinnet som gleder seg til skoledagens slutt, fordi de skal hjem for å spille krigsspill med aldersgrense 16 år. Foreldrene omtaler gjerne barnas initiativ til å slutte på skolefritidsordningen som nettopp et positiv skritt mot selvstendighet. Vi vet at foreldre store deler av tiden er fraværende, og at barna selv sjelden evner å ta valg som er konstruktive for dem med fri tilgang til «the world wide web». Jeg er enig med Montgomery i at barna trenger rom for hemmeligheter og pauser fra voksne. Men jeg får assosiasjoner til strutsen når ikke denne tematikken er en del av samtalen.

11-åringen min fikk smarttelefon til bursdagen sin, det var noe helt annet enn vi hadde bestemt oss for. En dag kom han hjem og fortalte at nå hadde hans siste trykketelefon-allierte gått over til å bli en av de med iphone, i vennesirkelen han anser som mest relevant å sammenligne seg med. Da jeg med denne informasjonen ikke umiddelbart imøtekom han med å revurdere hans posisjon i telefonverdenen, så ble jeg vitne til et utbrudd av fortvilelse som jeg aldri hadde sett maken til.

Dette ble begynnelsen på min prosess med å handle på tvers av magefølelsen i dette anliggende. Jeg tok et valg jeg verken da var, eller i ettertid er, komfortabel med. Fordi jeg vet at tilhørigheten til jevnaldrende i denne alderen er uhyre sentral for selvfølelsen. Jeg frykter at om jeg ikke anerkjenner dette behovet, så kan det gå ut over min 11-årings opplevelse av å bli sett av meg, og potensielt skade vår fortrolighet og lagfølelse. I tiden som fulgte frem mot bursdagen forsøkte jeg meg med mange samtaler for å påvirke ønskelista, jeg ymtet til og med seriøst frempå om egen hest (han elsker å ri!). Det prellet av. Skammen over trykketelefonen ga ham tunellsyn, han kjente det som han ikke lenger kunne bli tatt på alvor av de med skikkelig utstyr. Det holdt jeg rett og slett ikke ut.

Å påstå at tiåringer har en bedre barndom uten internett i lomma er vel ikke særlig kontroversielt. Likevel går vi voksne i takt som en saueflokk, når det gjelder å utstyre ungene med nettopp dette. Jeg er overbevist om at majoriteten av voksne tror at en tiåring har et bedre liv uten insta eller snap. Men dette gjenspeiles ikke i virkeligheten. Tre av fire barn mellom 9 og 13 år er på sosiale medier, samtidig som 8 av 10 foreldre uttrykker at de støtter 13-årsgrense.

Her ender vi, fordi det vi foreldre frykter i enda større grad for barna våre, er utenforskap. Når det gjelder sosiale medier, er det åpenbart at vi trenger en tydeligere regulering for å klare å stå sammen om en helsefremmende grensesetting i praksis. I solidaritet med hverandre og ikke minst som Torp påpeker, i solidaritet med barn av foreldre som ikke evner å følge opp med tett og nødvendig veiledning i mindreåriges vandringer på det sosiale nettet - så bør vi voksne i fellesskap gjøre vårt for å bidra til at de slipper å havne der.

Som Jesper Juul sier så trenger barn foreldre som med jevne mellomrom er villige og i stand til å sende klare signaler. Dette er særdeles aktuelt i diskusjonen om hvorvidt barn har noe å gjøre på sosiale medier. Velger vi et forbud, så sender vi sammen et signal av stor betydning.