Barn trenger sosial kompetanse for å få venner. Det må barn lære i barnehagen, på skolen er det for sent, på skolen er det tid for læring. Den eneste måten å lære seg å få venner på er gjennom lek, og er det noe det må legges til rette for i barnehagen så er det tid til lek.
Men det forventes at barn skal lære mer og mer i barnehagen, slik at barna står sterkere rustet når de begynner på skolen. Barn skal lære ulike former. Barn skal lære å telle. Det hadde også vært fint om barna kan lære seg noen bokstaver.
Pedagoger oppfordrer barn til å være flinke, til å prestere og skryter høylytt over barn som viser at de kan lage en perfekt runding, vet forskjell på en firkant og et rektangel, telle til tolv, og vet hvordan første bokstaven i navnet sitt ser ut. Dette er vel og bra, for all del, men det er ikke barnehagens oppgave å bidra til at barn fra ett til fem år skal være skoleflinke. Barnehagen skal kunne bidra med at barna har forutsetninger for å mestre skolen.
Ikke kast bort tiden på figurer, tall og bokstaver. I barnehagen skal det legges til rette for lek, så mye lek som mulig og så variert lek som mulig. Det skal være leker til alle, varierte leker og alle skal få leke med de samme lekene etter tur. Gjennom lek lærer barn mye samhandling som er viktig for utvikling av sosial kompetanse, blant annet å vente på tur. Det trenger barn å lære til det legger seg i ryggmargen, til den dagen de skal ut og kjøre bil så det ikke blir fullstendig kaos i trafikken.
Barn lærer å ta hensyn til hverandre gjennom leken. De lærer å lytte til hverandre. De lærer å snakke med andre mennesker. Men lek mellom barn er ikke noe som skjer av seg selv. Den voksne sin rolle i barns lek er ikke bare å skru på lyset inne på et lekerom og si klar, ferdig, lek, for så å gå ut av rommet og hente seg en kopp kaffe. De voksne må være tilstede i leken sammen med barna.
Barn trenger forbilder, rollemodeller som viser hvordan vi kan inkludere hverandre til å være sammen. Hvis ikke voksne er tilstede i leken sammen med barn kan det føre til at barn ekskluderer hverandre.
Jeg har gjennom observasjon opplevd at barn sier ting til hverandre som de ikke forstår rekkevidden av. Barn sier nødvendigvis ikke at de ikke vil leke med andre barn fordi de vil være slemme, men fordi de ikke har lyst. Det barn ikke alltid forstår er at for det barnet som ikke får være med i leken oppleves det som et nederlag og at jeg ikke er ønsket. Barn i barnehagealder trenger ikke herdes og lære seg å takle nederlag. Det får de mange muligheter til når de begynner på skolen, når nederlagene kommer vil det være fint å ha noen venner å være sammen med. Du blir aldri så gammel at du klarer å takle nederlag bedre alene.
Hvis voksne ikke er tilstede og lærer barn viktigheten av å være inkluderende vil ikke barn utvikle empati. Selv om ikke barn forstår ordet refleksjon så forstår barn hva det innebærer å tenke over sine egne handlinger og at det jeg sier og gjør har en betydning for andre rundt meg. Dette kan barn kun lære seg gjennom deltakende voksne som samtaler med barna i situasjoner som oppstår der og da.
I barnehagen er det et begrep som kalles fri lek. Det betyr at det ikke er voksenstyrt og konkretisert gjennom pedagogiske planer. Voksne i lek sammen med barn betyr ikke at det er den voksne som styrer leken, det betyr at den voksne er deltaker i leken. En voksen kan sette igang lek, inspirere til lek, sette sammen en gruppe barn og starte opp en lek. Men den voksne må gi slipp og la barna være de som gjennom samhandling driver leken videre og gir leken innhold. Den voksne viser gjennom veiledning hvordan vi kan være sammen i leken. På den måten kan alle barna bli inkludert i leken, i barnehagen og få venner gjennom lek.
Inkluderende barn gir inkluderende voksne. På den måten bygger lek holdninger som de tar med seg inn i voksenlivet, og samtidig kunnskapen til hvordan de kan utvikle vennskap. Holdninger til hvordan vi kan være sammen, hvordan vi kan være venner og hvordan vi inkluderer hverandre forebygger mobbing. Du mobber ikke hvis du vet hvordan du får venner. På skolen er dette forsent, da er holdningene skapt og tiden for å prestere er viktig for å henge med og ikke falle utenfor ett trettenårig langt skoleløp. Da er det avgjørende for at du ikke havner utenfor at du har noen gode venner som du kan være sammen med utenfor skolen.
Venner avler læring og læring avler venner. Den som lærer og henger med på skolen havner ikke utenfor. Og den som ikke havner utenfor, men lærer og har venner forebygger mobbing fordi han eller hun er inkluderende og har empati. Det eneste som hun eller han trengte å lære i barnehagen var å hvordan få venner.