Barn må få klage!

Norge bør signere og ratifisere den tredje tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen. Det vil styrke barnas rettssikkerhet. Vi svikter barn i Norge om vi ikke gir dem klageadgang.

(Artikkelen ble først publisert på Unge Duer nettside)

28. februar, 2012, ble det mulig for FNs medlemsland å signere og ratifisere den tredje tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen som gir barn klagerett (1). Denne klageordningen gjør det mulig for barn og deres representanter å fremme individuelle eller kollektive klager til FNs Barnekomité dersom de mener barnets rettigheter ikke er oppfylt (2).

Klage vil kunne bli aktuelt når det er grunnlag for å hevde at et lands lovgivning eller praksis krenker Barnekonvensjonen, forutsatt at alle nasjonale rettsmidler er uttømt, eller hvis det kan dokumenteres at nasjonale domstoler ikke fungerer etter hensikten (3).

Over 600 menneskerettighetsorganisasjoner, i tillegg til FNs Barnekomité og Den Europeiske Sammenslutningen av Barneombud (ENOC), stod bak initiativet som førte til tilleggsprotokollen om klageordning (4). Redd Barna mener at klageordningen er det viktigste fremskrittet for barns rettigheter siden Barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling, 20. november, 1989 (5).

FNs Barnekomité mener det må ”finnes effektive måter å få oppreising på dersom rettighetene blir krenket.” (2). Redd Barna, UNICEF, Plan Norge, Dommerforeningens Menneskerettsutvalg, og en rekke andre organisasjoner håpet at regjeringen ville signere og ratifisere protokollen (6). Men regjeringen var ikke engang aktive i forhandlingene om å få på plass klageordningen. Og den har ikke, så langt, villet signere og ratifisere protokollen. Det er hårreisende, uholdbart og et svik mot barn i Norge!

Regjeringen har uttrykt ”betenkeligheter” ved klageordningen (7). Deres begrunnelse kan tolkes som at de mener at Norge allerede er underlagt tilstrekkelig oppsyn av Barnekonvensjonens overvåkningsorgan (Barnekomiteen). Den norske stat leverer regelmessig rapport til Barnekomiteen, og de blir eksaminert i åpne møter. Men dette vil ikke gjelde for enkeltsaker, og er en absurd innvending mot å styrke individuelle barns rettsvern.

En annen ”betenkelighet” er at flere av Barnekonvensjonens artikler er alt for vagt formulert og dermed overlater for stort rom til ulike tolkninger, og at dette videre gjør det vanskelig for Barnekomiteen å skulle komme med kontrete anbefalninger (8). Det vil nok være en prøvelse for Barnekomiteen å tolke konvensjonen, men ikke mer enn de nasjonale domstolene allerede har å stri med – innvendingen mister dermed all sin kraft.

Regjeringen mener ratifisering vil kunne medføre en urimelig innsnevring av Norges demokratiske handlingsrom. Forpliktelse til klageordningen vil, blant annet, ha den konsekvens at Barnekomiteen vil kunne overprøve vedtak, inkludert lovvedtak, fattet av våre folkevalgte. Regjeringens ”betenkeligheter” kan tolkes slik at de frykter at klageordningen gir Barnekomiteen for stor makt til å påvirke hvordan Norge skal vektlegge ulike hensyn og bruke sine ressurser. Men siden Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov (9), og Norge er forpliktet til å beskytte og oppfylle barns rettigheter, så vil klageordningen neppe medføre betydelig mindre handlingsrom (10).

Barnekomiteens uttalelser vil jo ikke i seg selv være rettslig bindende, men vil kunne ha betydelig vekt som rettskilde. Dette er heller et argument for en klageordning, siden det vil bidra til å få avklart hvordan Barnekonvensjonen skal tolkes. Og gjennom å ta tak i utfordringer påpekt av Barnekomiteen, vil det øke barnas rettssikkerhet.Norge bør signere og ratifisere tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen som gir barn klagerett fordi barns status som egne rettsubjekt blir ytterligere understreket og barnas rettsvern blir styrket. Det styrker også barnas medvirkning, og dermed demokratiet (11).

Det betyr mer press på myndighetene til å respektere barns rettigheter, ved å forbedre de nasjonale systemer som skal oppfylle barns rettigheter (12).Siden mange anser Norge som et foregangsland for barns rettigheter, blir regjeringens negative holdning lagt svært godt merke til, og det kan ha økt sannsynligheten for at andre land avstår fra å forplikte seg til klageordningen. Dette er svært uheldig. Millioner av barn i verden får ikke oppfylt sine rettigheter. Barna må få klage!

Referanse:
1. United Nations Treaty Collection
2. Barneombudet (2011, 17. jan.). Vedrørende klagemekanismer for brudd på barnekonvensjonen.
3. Redd Barna (2010, 2. des.). Uheldig signal til resten av verden.
4. Raanes, J. (2012, 30. jan.). Ta stilling Norge!
5. Redd Barna (2012, 27. feb.) Barn får klagerett – men ikke i Norge.
6. Familiestiftelsen (2012, 9. feb.) Brev til Stoltenberg vedrørende barnekonvensjonens klageadgang.
7. Stortinget (2011, 18. jan.) Skriftlig spørsmål fra Ine M. Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren.
8. Andresen, N. A. (2011, 21. feb.). Umoden barnekonvensjon.
9. Lovdata, Menneskerettsloven.
10. Smith, L. (2011, 10. feb.). Pioner eller bremsekloss? Aftenposten.
11. Apeland, B. G. (2012, 9. mars). Barns nye klagerett forsterker demokratiet.
12. Barneombudet (2011, 11. feb.). Passiv holdning fra Norge.