Barn er språkeksperter

Nei takk, det er ikke faglig gode begrunnelser for å endre barnehageloven.

Kunnskapsdepartementet har nå kommet med forslag til endringer i barnehageloven om plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart.

Dette på tross av at det samme forslaget ble stemt ned i 2016.

Les også: Vil ikke kartlegge barns norskkunnskaper: – Forstår ikke hva regjeringen vil med forslaget (+)

Hvordan kan dette påvirke vår verdibaserte tankegang der «Barnehagen har en egenverdi, og barnehagen skal ha en helhetlig tilnærming til barnas utvikling»?

Nå har forslaget kommet på nytt, pakket inn i ufarligere ord. Det er ikke meningen at forslaget skal innebære systematisk kartlegging av alle barn. Det er likevel et krav om at alle barn skal vurderes på et tidlig tidspunkt. Det er opplagt at denne vurderingen vil forutsette en form for kartlegging av alle barn, så tidlig som i to–tre-årsalderen.

Dette innebærer noe annet enn dagens helhetlige vurderingspraksis.

Målsettingen med dette forslaget er at barna skal bli skoleklare, slik at de kan delta i og ha utbytte av ordinær læring på skolen. Intensjonen er god, men ved å legge opp til en systematisk vurderingsplikt av alle barna, står vi da i fare for at barnehagens verdigrunnlag får trangere kår?

Alle ønsker å fange opp barna på et tidlig tidspunkt, og gi alle en god språkutvikling. Vi kan ikke undra oss dette ansvaret så lenge barna går i barnehagen.

Noe som allerede er dekket inn av føringer i rammeplanen.

Les også: «Hvem er disse som ikke ønsker at barn skal lære norsk godt nok før de begynner på skolen?»

Barn lærer best språket når en ser omsorg, lek og læring i en sammenheng. Barna lærer best språket sammen med andre barn og ansatte i daglige hverdagssituasjoner, når de selv er aktive. Når barna er frydefullt til stede i leken, sammen med andre barn, der har du Rolls Royce-språkmiljøet. Denne praksisen representerer et viktig helhetlig syn på barns utvikling.

Barna blir nå sett på som subjekt, de sees ikke på som objekter som dominerte et tidligere barnesyn.

Alle barn har iboende evner, og skal møtes som verdifulle på det ståstedet de er i modenhet og utvikling. Det er lenge siden vi har endret holdningene til å vite at barndommen har en egenverdi, heller enn å se på barna i et mangel- eller fremtidsperspektiv.

I forslaget om å vurdere barns norskkunnskaper er målet at de skal være skoleklare ved å kunne godt nok norsk når de begynner på skolen. Et syn som kan medføre at barn skal påvirkes inn i en språkstandard.

Tidlig testing av alle barn kan føre til mer læring av spesifikke språkferdigheter, og systematisk trening på dette, heller enn å støtte barna på det nivået de er på. Det kan bli en praksis der en søker å forme barna i tidlig alder, i tråd med det som skal kartlegges. Rammeplanen vi har i dag innebærer ikke individuelle læringsmål, da barn utvikler seg best gjennom å være engasjerte i alderstilpassede aktiviteter, ikke ved å pugge.

Nå står vi i fare for en innsnevring av et helhetlig syn på barnas utvikling, og vipps så har vi en mål- og resultatstyrt praksis. Hva blir det neste som skal måles, matematiske ferdigheter? Dette setter fort pedagogiske verdier i bakgrunnen, og kan gi barna dårligere forutsetninger for den beste utviklingen. I verste fall kan dette medføre en konkurranse om å score best, der resultatet blir stigmatisering av barn og vi står i fare for å skape tapere i tidlig alder.

Les også: Opprør mot at regjeringen vil pålegge barnehagene å vurdere om ungene er gode nok i norsk (+)

Språkutviklingen må sees i sammenheng med barnets helhetlige utvikling, og det komplekse i å lære seg et språk. Barna er født som språkeksperter, de utvikler seg naturlig i et godt språkmiljø. En vurderingsplikt kan medføre et syn på at barna mangler noe, at det er noe som er feil med de som ikke ligger på det nivået som skal måles. Hvordan skal et barn på tre år, som lærer to språk samtidig, og som ikke har gått lenge i barnehagen kunne bli vurdert som innenfor standarden? Dette barnet, og lignende barn, kan fort få stempelet som å være utenfor normalen.

Altså kan det helt vanlige barnet sees på som å inneha et problem.

Noe som kan medføre et redusert syn på hva som er normalt. Heller enn å anerkjenne at det faktisk tar tid å utvikle språket. Jeg har ennå ikke møtt et A4-barn i min karriere. I dette tilfellet er det best å lære førstespråket godt, selv om det kan ta flere år. Og samtidig eksponeres for andrespråket i barnehagen. Tenk på hvor stor verdi det er at dette barnet kan flere språk. Vi må ikke avfinne oss med at dette er unormal utvikling.

Politikerne er på jakt etter kvalitet, ved at barna skal få mest mulig utbytte av det å gå i barnehagen. På den måten presses barnehagene i en ny pedagogisk retning. Da er det et viktig spørsmål vi må stille oss: Hvilket syn skal videreføres i den pedagogiske praksisen, og hvilke kvalitetstiltak vil da med sikkerhet virke etter hensikten? Profesjonen, akademia og fagforeningene er enige, vi må verne godt helhetstenkningen og at de fleste barn utvikler seg normalt. Beholde respekten for at barn utvikler språket i ulikt tempo, og støtte de utfra hvert enkeltes behov.

Dette uavhengig av familiebakgrunn og morsmål.

En vurderingsplikt vil sannsynligvis ikke gi bedre språkutvikling. Om politikerne ønsker andre tips til forutsetninger for god språkutvikling, så har jeg og mine kollegaer behov for; Mer kompetanse om de barna som har flere språk. Bedre tid til å følge opp alle barnas behov, og dermed høyere ansatt-tetthet, og flere pedagoger. Raskere og bedre hjelp og støtte fra andre instanser, til de barna vi allerede vet strever med språket i en tidlig alder.