Tenk deg at Stortinget og regjeringen innfører en ny kompetansenorm for rørleggere! Heretter skal det hete varmtvannsrørlegger, baderomsrørlegger, avløpsrørlegger, kjøkkenvaskmontør osv. Unge som vil bli rørleggere, må gå ett ekstra år på skole for hvert av de sentrale underområdene de vil spesialisere seg i, og får ikke lov å bli lærlinger eller komme ut i arbeid før de har spesialisert seg i minst ett.
Utdannede rørleggere som allerede er i jobb, blir fratatt sin sertifisering til å legge varmtvannsrør, avløpsrør og drensrør. De får en frist på ni år til å skaffe seg ny utdannelse for hver av disse rørtypene. Etter fristens utløp får de ikke lenger lov å utføre arbeid som har med varmtvann, avløp eller drenering å gjøre.
I mellomtiden må de være mentorer og veiledere for lærlinger og ferske rørleggerkollegaer i blant annet nettopp disse tingene, fordi det er de, og ingen andre, som kan dette best.
Slik er det i alle praksisfellesskap. Nye læres opp av etablerte deltakere i fellesskapet. Dette er grunnleggende i sosiokulturell læringsteori. De erfarne rørleggerne besitter kunnskaper og ferdigheter som holder rørleggerfaget oppe, og som må føres videre for ikke å gå tapt. De er bærerne av yrkesgruppens profesjonskompetanse, intet mindre.
At staten — i dette tankeeksperimentet — sier til disse rørleggerne: «Dere er ikke gode nok. Vi nekter dere å utføre sentrale yrkesoppgaver, ni år fra nå. Fram til da må dere fortsette å veilede nykommere i de samme oppgavene,» er absurd.
Legg til at «Rørleggerloven» har en bestemmelse som sier at midlertidig ansatte ikke trenger noen utdannelse i det hele tatt, men fritt kan utføre alle arbeidsoppgaver som utdannede fast ansatte og erfarne rørleggere er blitt erklært uskikket til ved Stortingsvedtak om endring av den samme lovparagrafen, så er absurditeten komplett.
Dette er ikke et tankeeksperiment. Det er den nøyaktige realiteten i norsk grunnskole. Stortingsflertallet i forrige periode, bestående av regjeringspartiene, Venstre og Arbeiderpartiet, bestemte at det skulle være slik. Over natten avskiltet de titusenvis av lærere, blant dem mange av de dyktigste og mest erfarne, som Erna Solbergs «drømmelærer» Jan Dubowski.
Jeg var et trofast medlem av Arbeiderpartiet helt fram til den siste voteringen (12.4.2016) da partiets stortingsgruppe for tredje gang, sammen med Venstre, sikret flertall for regjeringens avskiltingsvedtak. Som sosialdemokrat er jeg ute av stand til å forstå hvordan Arbeiderpartiet kunne være med på dette hodeløse sviket mot godt over 30 tusen av sosialdemokratiets frontfotsoldater i den offentlige skolen, på noen annen måte enn at det skyldes en glipp ved at partiet har latt Trond Giske styre på og rote det til. Han har, som vi vet, nå rømt fra skolepolitikken over i finanskomiteen og overlatt til andre å ta ansvar for rotet videre.
Min innstendige appell går til Martin Henriksen, Arbeiderpartiets nye fraksjonsleder i Utdannings- og forskningskomiteen: Rydd opp! Senterpartiet vil denne uken fremme forslag om å gjenpåskilte lærerne. Når forslaget kommer opp til votering, sørger du for at Arbeiderpartiet stemmer for!
Den parlamentariske situasjonen er nå slik at det trengs kun Arbeiderpartiets stemmer for å vippe voteringen slik at avskiltede lærere får tilbake retten til å undervise i fagene sine. Ut fra hva jeg leser, er det bevegelse innad i Arbeiderpartiet i dette spørsmålet.
Jeg er imidlertid redd for at Martin Henriksen & Co fremdeles befinner seg i den tankeboblen at de tror de kan ordne opp og komme lærerne i møte ved å etablere en slags «gjenpåskiltingsnemnd». Anført av Trond Giske la de fram forslag om dette i Stortinget i oktober 2015.
Det er det dummeste forslaget jeg noen gang har sett. Vær så snill og glem det, Arbeiderpartiet! Dropp alle forsøk på å tenke i den retningen, Martin Henriksen! Det vil bare gjøre vondt verre for partiet.
For det første: Det er en hån hvis lærere skal måtte søke til de samme myndigheter som har avskiltet dem, om å få tilbake retten til å undervise i fagene sine. Dere forarger bare lærerne enda mer hvis dere foreslår det en gang til.
For det andre: En «gjenpåskiltingsnemnd» eller tilsvarende vil kreve et stort byråkratisk apparat. Dette hadde dere ikke tenkt gjennom da dere fremmet forslaget for to år siden.
Og for det tredje: En ordning med å gjenpåskilte lærere basert på vurdering av undervisningserfaring og realkompetanse vil være kvinnediskriminerende. Det er innlysende for alle som kjenner skolen.
Hvis Arbeiderpartiet bidrar til å etablere en slik ordning, vil partiet få et enda større imageproblem når det gjelder likestilling, enn de har nå. Det vil de få den dagen nemnda gjenpåskilter læreren Per men ikke Kari, fordi Kari har noen år mindre undervisningserfaring enn Per som følge av at hun har født barn.
Ikke bli et kvinnefiendtlig parti, Arbeiderpartiet! Følg Senterpartiet, gjenpåskilt lærerne og vinn lærernes og kvinnenes tillit tilbake!