Bare ett barn..

En liten betraktning om det å være alene-mamma, til "bare" ett barn. `Ett er som ingen, og to er som ti`, eller `jammen er det et slit, men du har jo hvertfall bare én, du er heldig, hehe`.. Da smiler jeg og legger til litt humor, men jeg føler inni meg at jeg er i forelderkategorien som ikke har lov til å klage. Tross alt, jeg har jo "bare" ett barn. Slike "du har det så lett"- kommentarer er jo ikke ment for å degradere oss alenemødre som "bare" har ett barn, men det føles sånn noen ganger. Jeg er mamma til en gutt som nå har blitt tenåring. Han har alltid vært bare èn, og ikke er han stor i størrelse heller. Det var ikke planlagt å bare få ett barn, men sånn ble det. I tillegg er jeg alene om foreldreansvaret. Alene med bare én. Verre kan det ikke bli. Og dette har jeg følt på mange ganger. Det at sønnen min er alene med bare meg. Jeg har kjent på den dårlige samvittigheten for ikke å ha gitt han søsken. Jeg har kjent på den dårlige samvittigheten over å ikke ha gitt han en "normal" mor-far og barn- familie. Stakkars barn, har jeg tenkt mang en gang. Denne samvittigheten har gjort at jeg har bebreidet meg selv for ikke å ha planlagt godt nok. Jeg har derfor også tatt på meg søskenrollen i spill, leker og alt det barn ellers bruker søsken til. Så en "mor/far/søsken-til bare ett barn-forelder" hviler ikke på laurbærbladene. Ikke mer enn foreldre som har flere barn. Snarere tvert imot. Jeg er smertelig klar over at det å ha søsken å leke med og støtte seg til, når mor eller far er syk, sliten eller ikke har tid, er sunt for barnet. Og det ha en annen og ta hensyn til er lærerikt, ikke minst. Venner har han selvfølgelig, det er ikke det, men i hjemmesituasjonen er det "bare" oss to. Stillheten ligger noen ganger som en mørk sky over heimen, og knebler min selvfølelse som mor. Så når det er sagt.. Det er faktisk også tungt å være (alene)mor til "bare" ett barn. . . ���� JHG

. . .