Bankmannen som bestemmer

Sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, roper på «strukturelle reformer». Altså mer av det som rundt i Europa har bidratt til voksende fattigdom og kollaps i statsfinansene.

En av Europas aller tyngste politiske makthavere ble intervjuet i Wall Street Journal i forrige uke. Sjefen for Den europeiske sentralbanken (ESB), Mario Draghi, fikk blant annet spørsmål om han trodde at framtidas Europa vil bli mindre preget av den sosiale modellen som har definert kontinentet.

«Den europeiske sosiale modellen har allerede forsvunnet, når vi ser den ungdomsarbeidsløsheten som råder i visse land», svarer Draghi. Ut fra dette gjentar han flere ganger at Europa har skrikende behov for «strukturelle reformer».

Det viser seg at disse «reformene» innebærer mer av det som rundt om i Europa har bidratt til dypere arbeidsledighet, voksende fattigdom og kollaps i statsfinansene. Det er ikke minst «mer fleksible» arbeidsmarkeder som kreves, ifølge Draghi. Det betyr i klartekst at det skal bli lettere å sparke folk og at enda fler enn i dag skal jobbe uten faste kontrakter. Denne prosessen, som har vært en viktig del av nyliberalismens utbredelse i Europa, har allerede presset fram lavere organisasjonsgrad og at en lavere andel av produksjonsverdien går til lønninger. Denne omfordelingen fra arbeid til kapital har konsentrert mer inntekter hos de rikeste prosentene i befolkningen - inntekter som er blitt «investert» gjennom finansakrobatikk og som har blåst opp destabiliserende bobler over hele verden.

Draghi argumenterer som en hvilken som helst liberalistisk politiker: ungdommer rammes av at de eldre har ansettelsesvern. Men det skapes ikke flere jobber av at en eldre arbeidstaker sies opp og erstattes av en yngre. Den ideen om en dynamisk, «kreativ ødeleggelse» som skimtes i argumentasjonen, er virkelighetsfjern. Arbeidsløshet skaper kompetanseødeleggelse, oppgitthet og kronisk fattigdom.

Draghi vil også at man kutter i de sosiale sikkerhetsnettene. Han refererer anekdotisk til den tysk-amerikanske økonomen Dornbusch, som skal ha sagt at europeerne er så rike at de har råd til å betale for å ikke jobbe. Denne typen høhø-humor av og for de høye herrer fungerer myteskapende. Den forestillingen som selges inn, er at flere ville begynne å jobbe om færre fikk penger når de ikke kan jobbe, og/eller at ytelsene krympes. Men det er ikke slik at land med relativt «sjenerøse» ytelser til syke og arbeidsløse har lavere sysselsettingsnivåer. Snarere tvert imot.

Intervjuet er interessant for å gi rett perspektiv på kravene som nå stilles til Hellas. Politisk har «redningspakken» svært lite å gjøre med verken redning eller Hellas. Poenget er å skape et brohode i ruinene av den greske samfunns­økonomien. Et brohode for å rulle inn mislykkede, destruktive «reformer» over hele Europa.

Mislykkede, dersom målet er å øke sysselsetting, vekst og velferd. De allerede gjennomførte kuttene i Hellas har ført til at så å si alle økonomiske indikatorer har stupt nedover. Industriproduksjonen har sunket med rundt 30 prosent siden 2008, noe som minner mer om krig enn om resesjon. Arbeidsløsheten er over 20 prosent. Og statsgjelda har vokst som andel av BNP. Ikke engang Draghi sier lenger uten videre at «reformene» kommer til å hjelpe Hellas med dette. Han henviser bare vagt til en framtidig «tillitskanal», som vil «gjenopprette veksten». Det betyr sånn cirka at vi håper de rike vil investere mer en eller annen gang, når de er blitt overøst med penger og arbeidskraften er blitt billig.

«Redningspakken» innebærer en kraftig beskjæring av Hellas’ suverenitet - en slags partiell kolonisering. Tysklands finansminister har til og med vært inne på at Hellas burde utsette sitt valg. Nå forsøker EUs politiske og byråkratiske maskineri å påtvinge grekerne beslutninger som skal gjelde uansett utfallet av valget. Over dette presiderer politiske makthavere - i EU-kommisjonen og ESB - som ikke er folkevalgte. Suverenitetsoverføring til teknokrater i markedsfundamentalismens tjeneste underletter forsøkene på å gå rundt folkeopinioner som krever at den økonomiske politikken skal tilpasses flertallets behov, ikke tvert om. Det gjelder ikke bare i Hellas. Det er talende at Draghi i intervjuet omtaler regjeringenes oppgivelse av mer suverenitet som en av de «positive forandringene» som er blitt oppnådd de siste månedene.

Dramaet dreier seg altså om mer enn de hundretusenvis av grekere som på rekordtid har falt under fattigdomsgrensen; en del av dem hjemløse eller så desperate at de tvinges til å sette bort barna sine på barnehjem. Det gjelder massearbeidsløshet, ressursfordeling, og - faktisk - folkestyrets framtid i hele Europa. Men Mario Draghi har sine prioriteringer klare. «Hva er den første statistikken du sjekker om morgenen», spør Wall Street Journal. «Børskursene», svarer han kortfattet.