Bilde av Klanen fra Vålerenga-Strømsgodset april 2018.

Ballespark

For noen er Ullevål forbundet med ballespark og ikke ballspark.

Denne helga er det serieåpning i fotball. Noen gleder seg, andre er noe mer skuldertrekkende. Som min kjære kollega.

Noen bryr seg mindre enn andre om fotball. Heldigvis. Tirsdag var jeg for første gang siden 1990-tallet på landskamp. Man har kommet i den alderen der man kjenner noen som kjenner noen som er arrogante nok og ikke gidder å gå, og det var billetter i omløp. Utsolgt stadion? Første tellende landskamp mot svenskene siden 1977? Gratis? Ja, takk!

Dagen etter 3–3 kom jeg tilbake på jobb onsdag morgen og brøt lett entusiastisk ut, mest for å trå det sosiale vannet over kaffekoppen:

– Jeg var på Ullevål i går.

Jeg hadde på en måte venta en kjapp kommentar om matchen, som til tross for at både norsk landslagsfotball og ikke minst supportere har sett bedre dager, var dramatisk. 2–0 ble til 2–3 ble til 3–3. Første kamp siden 1977. Det var jo en slags historisk kveld, tross alt. Det ble stille i den andre enden av kroken der vi sitter. Ullevål ble hengende i lufta. Bekymret kikket han bort.

– Går det bra?

– Bra?

– Ja, du var på Ullevål?

– Stadion.

– Åfaen, æ trudd du va’ på sjukhuset.

Han bryr seg ikke all verden, altså. Egentlig er kollegaen RBK-supporter, men han er et fryktelig eksempel på hvor ille det er for mennesket bare å vinne. Bare melk og honning. Og loff. Han er blitt så bortskjemt at han ikke bryr seg. Han er mett. På suksess. 25 seriemesterskap og 52 cupgull, eller noe, bare de siste 20 åra, gir høl i tenna. Det er ille for forfatningen og interessen. Han er, de er, fotballsupporternes svar på den tjukke mannen i Monty Python, han som bare orker «a tiny slice of mint». Og eksploderer.

For mennesket er som kjent best når det lider. Jeg er utrolig god, for jeg har lidd mer enn de fleste supportere. Vi er mange som kjenner det sånn. Men det er i motbakke det går oppover. Og nå står vi alle der på startstreken, klare for bakkeløpet. De fleste av oss veit at det ikke kommer til å gå, vi kommer ikke opp først, men drømmen, drømmen den lever. Og dette er drømmen vi bærer på gjennom en lang vinter, vi motgangssupportere. Vi drømmer om «a tiny slice of mint», bare en bitte liten bit med suksess. Vi drømmer om at alle tyngdelovene slutter å virke.

Vi forventer nada, men ber om et mirakel. Og hver vinter får vi syndenes forlatelse, vi tilgis alt det forgangne. Så får vi utdelt blanke ark. Og fargestifter. Ny sponsor. Nye spillere. Nytt håp. Nytt liv. Vi drømmer om hundreårsbølgen, om friksesongen, om lykketreffet fra midtbanen. Vi drømmer om Hellas som vant EM i fotball, eller Danmark. Hødd vant cupen! Klovnen Trump presidentskapet! Leicester vant Premier League! Klubben og byen mest kjent som et språklig C-moment for generasjoner med programledere for Sportsrevyen. Hvis de kan, kan ikke vi?! Nå, nå er det vår tur.

Så naive er vi i dag, alle vi som følger et lag som ikke når RBK til lissene når det gjelder faktiske forutsetninger. Det er dette de dømmer om, de tror ikke, i Mjøndalen, i Haugesund, i Tromsø og Bodø, i Skien og på Valle. Men allerede søndag kveld, foran TV 2 eller Snapchat eller hvem det er som nå sitter med rettighetene til å sende fotball på TV, vet vi. Det er over. Det blir en tung sesong. 29 kamper igjen. Du ser at den nye stopperen ikke holder. Spissen er ikke det du håpet. Serieåpningen var et ballespark.