Politikk

Avholdsbevegelsens manglende ruspolitikk

Det er fortsatt avholdsbevegelsen som dominerer i kampen om rusomsorgen. Norges ruspolitikk er tuftet på totalavholdets religiøse ideologi.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fraksjonene på rusfeltet er dominert av ideologiske tankegods med røtter i en annen tid. Avstanden mellom de liberale og de konservative er stor, og den blir ytterlige forsterket av motstanden de har til hverandre. Den mest innflytelsesrike fløyen er den gamle avholdsbevegelsen, som i dag er organisert under paraplyorganisasjonen Actis og frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen. Actis representerer over 24 organisasjoner, de fleste godt plassert på ytterste konservative fløy i ruspolitikken. Blant medlemmene finner vi DNT (Det norske Totalavholdsselskap), Juvente, IOGT (Godtemplarordenen), Blå Kors, Det Hvite Bånd, Frelsesarmeen, Norsk Helse- og avholdsforbund og Forbundet mot rusgift. For en del av disse er det overordnede målet et samfunn der ingen bruker noen form for rusmiddel, verken alkohol eller noe annet.

Denne ideologien er først og fremst en etterlevning fra den kristne avholdsbevegelsen. Som styreleder for Actis sitter den profilerte fagforeningslederen og avholdsmannen Arne Johannessen (leder av Politiets Fellesforbund 2000–2013). I det samme styret sitter Ann-Cathrin Becken, tidligere ordførerkandidat og partileder i Halden Arbeiderparti og ansatt i partiets stortingsgruppe. Actis har eierskap til en vesentlig andel av norsk rusdebatt, og dominerer påvirkningsarbeidet inn mot politikere og byråkrater nasjonalt og lokalt. Det vitner om godt langsiktig, organisatorisk arbeid, med politisk gjennomslag og støttespillere i de politiske miljøene.

Blant de mest profilerte er Arbeiderparti-politiker og tidligere justisminister Knut Storberget, avholdsmann og tidligere forbundsleder i Norges Godtemplar Ungdomsforbund i 1989–91 (forløper til Juvente). Han var også styremedlem i Actis da det het Avholdsfolkets landsråd. Ofte står Actis-medlemmene i front mot nye forslag og løsninger. De fremstår nærmest som en ren nei-fløy, og en forlengelse av Kristelig Folkeparti samt de mest konservative fraksjonene av Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og FrP. Nei til sprøyterom, nei til avkriminalisert værested for narkomane, nei til utdeling av metadon, Subutex og heroin. Nei til det meste annet enn avhold og forebygging.


Å «gi opp» de narkomane  


Det er denne fløyen i norsk ruspolitikk som skal ha æren for retorikken om å «gi opp» de rusavhengige; en språklig manøver som benyttes av religiøse og konservative i møte med de fleste nye forslag. Som når Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) mener at utdeling av heroin er å «gi opp» kampen mot narkotikaproblemer (NrK). Høyres Arve Kambe møtte det samme spørsmålet med å si at «i Høyre ønsker vi ikke å gi opp», og Vårt Lands tidligere redaktør Helge Simmones tolket ideen som «et signal om at man er i ferd med å gi opp». Slik retorikk finner man aldri i helsesektoren ellers, når det foreslås nye behandlingsmetoder.

Med et ideologisk fundament som handler om avhold, kjemper Actis en utrettelig kamp for strengere regulering. Imidlertid har totalavholdsideologien fått et pragmatisk element – nå snakkes det i stedet om reduksjon. En tilpasning som best kan illustreres gjennom kampanjeorganisasjonen Alkokutt, som startet som en tverrpolitisk bevegelse i 1982. I 2007 skiftet de navn til Av-og-til og er i dag en medlemsorganisasjon med en rekke av de samme medlemmene som i Actis, samtidig som Actis også er selvstendig medlem. I styret sitter Stig Sederstrøm fra Blå Kors (leder), Lisbeth Kleveland fra Frelsesarmeen og Jorund Andersen fra Kirkerådet, sammen med stortingsrepresentantene Kari Henriksen (Arbeiderpartiet) og Bente Stein Mathiesen (Høyre).

Det er intet oppsiktsvekkende ved at den religiøse delen av rusomsorgen eller avholdsbevegelsen sitter tett på makten, det er mest av alt en refleksjon av ruspolitikkens historie i Norge. Det er likevel betenkelig at disse ideologiene fortsatt dominerer i det ruspolitiske arbeidet. Når Actis mobiliserer til ruspolitisk kampanjevirksomhet, handler det om god, gammel motstand mot alkoholkonsum. Som den vellykkede og synlige kampanjen mot taxfree-virksomhet, eller den like vellykkede og synlige kampen mot alkoholsalg på julaften. Dette er legitime politiske saker og en rolle Actis har erfaring med, nemlig som en sunn motvekt til overdreven alkoholbruk og som aktiv motstander av liberalisering av drikkekulturen. Actis gir seg ikke der, de engasjerer seg også i helt andre deler av rusfeltet, og overfører motstanden mot alkohol til motstand mot andre stoffer. På veien fra alkohol til narkotika byttes avhold ut med rusfri. Nye utfordringer møtes med gamle forklaringsmodeller.


Det totale avhold
De første måteholdsforeninger oppsto her til lands i løpet av 1830-årene, og organiserte seg i 1844 under Den norske Forening mot Brændeviinsdrik, ledet av teologistudenten Kjeld Andresen. Totalavholdet kom til Norge noe senere, da kvekeren Asbjørn Kloster stiftet det som skulle bli DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Bevegelsen vokste kraftig inn på 1900-tallet, og for hundre år siden antas avholdsbevegelsen i Norge å ha hatt 250 000 medlemmer, den gang om lag ti prosent av befolkningen. I spissen sto Actis-medlemmene IOGT (Godtemplarordenen) og DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Det politiske partiet Avholdspartiet var også en realitet på denne tiden, med prominente frontfigurer som Bergens-ordfører Hans Seip og Frelsesarmé-sjef Othilie Tonning i spissen. Sistnevnte representerte sågar partiet i Kristiania bystyre.
Slutten på forbudstiden ble også slutten på glansperioden for bevegelsen. Det betyr ikke at den ikke lenger er en politisk og sosial kraft. Gjennom kirkesamfunn, politiske partier og ikke minst paraplyorganisasjonen Actis er avholdsfolket fortsatt helt sentrale aktører og premissleverandør for politiske beslutningsprosesser knyttet til rusomsorg og narkotikapolitikk. Avholdsfolkets Landsråd ble stiftet i 1895, og med omdannelsen til Actis i 2003 tok avholdsbevegelsen et skritt inn i en ny tid. Organisasjonen er i tydelig endring, og har tidligere vist tegn til oppmykning av gamle synspunkter, selv om de under lederduoen Gerhardsen og Johannessen synes å ha tatt et skritt tilbake i klar konservativ retning.
I motsatt ende av skalaen finner vi Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), som ble stiftet i 2006 etter lederen Arild Knutsen sitt langvarige engasjement på gateplan. Knutsen er eks-misbrukeren som i dag er en av landets mest profilerte talsmenn for rusbrukere. Han har maktet å skape en etterlengtet troverdighet på den liberale fløyen av ruspolitikken. Legalisering og oppmykning har tradisjonelt vært forbundet med hasj-aktivisme uten særlig gjennomslag eller troverdighet. Det har Knutsen klart å endre på, og i dag har vi aktører som bidrar til å balansere den politiske debatten i langt høyere grad enn for bare ti år siden.
Det kan se ut som foreningen legger mer vekt på legalisering av cannabis, og noe mindre på de større spørsmålene innen rusomsorgen, noe som neppe har vært lederens ønske, men snarere en konsekvens av at foreningen er én av få troverdige målbærere av liberale standpunkter. Mens Knutsen også er svært engasjert i spørsmål knyttet til ettervern, soningsforhold og behandling, er han samtidig blitt en frontfigur for legalisering. Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) og FHN er i stadig ideologisk konflikt, hvilket kan være både underholdende og avsporende. Her ligger det flere lag av faglige uenigheter; mellom synet på hva som skal kunne kalles misbruk og ikke, og hva som er ruspolitisk rett og galt.
Liberale narkotikapolitiske synspunkter er på fremmarsj, og stadig flere tar til orde for en oppmykning av den restriktive politikken. På den rikspolitiske arenaen har Venstre lenge stått alene om å fronte kontroversielle syn på utdeling av heroin og endring av straffenivået. SV, Rødt og delvis Arbeiderpartiet har også beveget seg i denne retningen. I alle partier har det vært forbundet med stor politisk risiko å bryte med den tradisjonelle norske restriktive linjen. Selv om det finnes liberale røster i alle partier, kommer de sjelden til overflaten i Høyre, KrF eller Senterpartiet, som representerer restriktive syn. SV, Arbeiderpartiet og FrP har på sin side hatt vesentlige interne diskusjoner knyttet til endring av rådende politikk, med forskjellige utfall. SV gikk blant annet inn for forsøk med utdeling av heroin på sitt landsmøte i 2013, mens Arbeiderpartiet vedtok det samme på sitt landsmøte i 2015.
Fremskrittspartiet har inntatt en klart restriktiv holdning til liberale virkemidler. Venstres ruspolitiske engasjement ble kraftig tonet ned da de gikk inn som støtteparti for den blå-blå regjeringen, der rommet for ukonvensjonelle virkemidler er smalt. Paradoksalt nok har partiets nærhet til regjeringsmakten ført til at det har forlatt sin nasjonale rolle som forkjemper for liberal ruspolitikk, selv om denne rollen opprettholdes på det lokalpolitiske plan.
Det finnes ingen fasit
Både de konservative og de liberale stemmene i rusdebatten har rett i mye, men vi bør lære oss å legge vekten på hva som hjelper, og ikke la oss hemme av uproduktiv moralisme. Vi bør lære oss å teste ut nye behandlingsformer som et ledd i å finne ut hva som virker. Alle parter bør være åpne for å prøve ut nye virkemidler – gi dem en sjanse – før vi forkaster dem. Utdeling av heroin er et eksempel på dette. Stivnede og rigide oppfatninger om hva som er riktige og gale virkemidler hemmer arbeidet på feltet. Imidlertid er det vanskelig å være uenig i at rusfrihet er en god målsetting. Poenget er at i arbeidet for å nå målet må vi tolerere et mangfold av metoder og behandlingsløsninger. Alle kan ikke følge den samme oppskriften.
Humanetikere og slike som meg må akseptere at det finnes religiøse alternativer, pådrivere for privatisering i FrP, Høyre og Venstre må akseptere at staten er en økonomisk drivkraft i rusarbeidet. Sosialdemokrater i SV og Arbeiderpartiet må akseptere at private løsninger bidrar til et større mangfold, og religiøse krefter i KrF og de frivillige organisasjonene må tolerere nye virkemidler. For noen er det institusjonsopphold med Jesus og evangeliske budskap som gir resultat, der man bygger identitet gjennom tro, bønn og sosialt kirkesamfunn. For andre vil det samme budskapet fremstå frastøtende. Noen har hell med scientologenes metoder, andre gjennom terapeutiske samfunn. Atter andre benytter tradisjonell institusjonsbehandling.
For ingen har rett i alt, det finnes simpelthen ingen fasit. Selv om liberalister i dag gir inntrykk av at legalisering vil endre det meste til det bedre, eller avholdsfolket fortsatt fremmer total rusfrihet som eneste ledestjerne. Samtlige har noe rett, og det finnes kompetanse og faglige egenskaper hos flere aktører på feltet. Man må slutte å tro at noen av oss sitter på den endelige løsningen. Om vår egen fasttømrede ideologi eller religiøst funderte moral blir viktigere enn helsa til dem man jobber for, er man på feil spor. 

Mer fra: Politikk