Debatt

Automathat

Hvem skal trykke på stoppknappen og stoppe rullebåndets vei inn i meningsløsheten?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ja ja, den har «adaptiv cruisekontroll», sa mannen i gangen når mennene begynte å snakke bil. Et tema vi menn stadig henfaller til når stillheten kommer. Jeg tror det er et enda større felles multiplum enn selv fotball. «Adaptiv cruisekontroll» er stammespråk for teknologien som gjør at familiens bil kan gasse og bremse av seg sjøl, at den tilpasser seg trafikken. Pappa trenger bare ratte. Helt inn til hytteveggen.

Sånn er det blitt. Og det er fint. Og vi tar denne teknologien allerede for gitt på nye biler. Det er mer behagelig og også tryggere å kjøre bil med dette moderne hjelpemiddelet. Det er et framskritt. Det er når neste steg skal tas at retretten begynner.

Neste skritt er jo de mye omtalte selvkjørende bilene. Mediene har omtalt denne framtida som et gode og lar oss lokke til å lage rosende reportasjer: SE! Vi kan slippe å kjøre. Du kan sove, eller helst lese og jobbe og være effektiv, isteden. Jeg har helt siden dette ble lansert som idé for noen år siden undret på hvorfor dette er et gode og for hvem. Det er jo gøy å kjøre bil! Hvem ønsker automatiske biler? De færreste sjåfører, vil jeg mene.

Vel, det stadig fremoverlente næringslivet ønsker seg selvsagt selvkjørende biler. Og båter, som vi fikk høre om på Dagsrevyen denne uka. Og brøytebiler. Og tog. Og busser. En fremtid uten brysomme sjåfører. Uten ansatte. Selve drømmen for en eier må være en helautomatisert virksomhet uten seige lønnsforhandlinger, sykefravær og sosiale kostnader. Regnestykkene vil bli penere uten folk.

Den fysiske banken fins ikke lenger. Reisebyråene er borte. Vi gjør jobben sjøl. Våre møter med dagligvarehandelen er allerede langt på vei automatisert. Vi scanner våre varer sjøl. Og snart trenger vi ikke engang scanne. De registreres bare idet vi går ut med posene fulle. Uten så mye som et flørtende hei til hun bak kassa, som Tomas Ledin synger om i den svenske klassikeren «Snabbköpskassörskan»:

Snabbköpskassörskan i kvarteret där jag bor
Hon är så vacker och min kärlek är så stor
Jag går och handler flera gånger varje dag
Hon tar betalt och jag känner mig så glad!

Samtidig sier statsminister Erna Solberg på Arendalsuka at vi må skjerpe oss. Vi må jobbe lengre uker hvis det ikke skapes flere arbeidsplasser. 43 timer truet hun med. Mens hun klapper i hendene over utsikter til en transportsektor uten hender på rattet.

Det er et regnestykke som ikke går opp for meg. Vi lar oss blende av ny, spennende tekno, for det er fascinerende at biler kan kjøre helt av seg sjøl, men noen må da også snart se at det er keiserens nye hjul.

Det er ikke alle jobber det er verdt å kjempe for. Mange farlige, skitne, uverdige jobber er borte. Hurra for det. Rasjonalitet i drift er vel og bra. Men sjåfør- og butikkjobber har en verdi. Det er jobber med lav list, som forutsetter relativt lav formell kompetanse, og som trengs i hver av landets kroker. Det er næringer som sysselsetter titusener. Det er jobber folk trives i. Og det er som oftest folk i disse jobbene som folkene rundt dem – oss kundene – liker. Bussjåføren eller kassadama har verdi. Denne uka kom det en bok om borgerlønn. Det er en god idé hvis alternativet er trygd, men å ha en jobb å gå til er i seg selv et gode, der venter et fellesskap, en følelse av nytte. En jobb er noe av det som gir livet mening.

Vi lever ikke bedre liv eller blir lykkeligere av å flyttes fra butikken og forsetet til universitet og så inn på et kontor der vi blir satt til oppgaver doktorgraden egentlig gjør deg overkvalifisert til.

Hva er målet med framskrittet? Rasjonalisere bort menneskene? Møtene mellom oss? Hvor stopper det? Egentlig er automatiseringa et filosofisk spørsmål: Hva er poenget med tilværelsen. Og hvem skal bremse når revolusjonen rett og slett ikke tjener fellesskapet? Ingen styrer. Vi er på cruisekontroll.

Mer fra: Debatt