Eksperter og byråkrater møttes i Genève for å gå gjennom statenes forpliktelser i Ikkespredningsavtalen, og hvordan forpliktelsene følges opp, på det forberedende møtet for Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen.
Det er utviklet en bred kirkelig enighet om at sikkerhet basert på våpenbruk som ikke skiller mellom stridende og sivile og har potensiale til å ødelegge store deler av den verden Gud har gitt oss å forvalte, er i strid med Guds visjon for mennesker og skaperverk.
En bred allianse av verdens kirker deltar derfor i arbeidet for reell nedrustning av atomvåpen, ikke minst innenfor Kirkenes Verdensråd og Det lutherske verdensforbund.
Den norske kirke har en lang tradisjon for deltagelse i dette engasjementet, helt fra den kalde krigens begynnelse.
Dessverre har Ikkespredningsavtalen fra 1970 vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis. Særlig avtalens artikkel VI, som forplikter partene til tiltak som fører til effektiv nedrustning, har ikke vært mulig å oppfylle. I år har statene imidlertid et nytt verktøy i verktøykassen, dersom de velger å bruke det: Traktaten om et forbud mot atomvåpen, vedtatt i FN 7. juli 2017. De statene som velger å signere og ratifisere denne nye internasjonale avtalen, tar et viktig steg mot at Ikkespredningsavtalens Artikkel VI kan oppfylles.
I forlengelsen av Mellomkirkelig råd og den økumeniske bevegelses engasjement, var det derfor naturlig for rådet å slutte seg til "Den internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen" (ICAN) da vi ble utfordret til det i 2010. Kirkenes Verdensråd var en viktig tilrettelegger for kampanjen og en lang rekke kirkelige organisasjoner fra hele verden og ulike konfesjoner deltok i kampanjen som et ledd i det lange engasjementet for atomvåpen-nedrustning.
Det internasjonale samfunn har gode erfaringer med at forbudet mot våpentyper som biologiske og kjemiske våpen, landminer og klasevåpen, har en normativ effekt som bidrar til nedrustning og ikke-bruk. Det tradisjonelle systemet for å få til gjensidig nedrustning har så langt vist seg å ikke være tilstrekkelig. Arbeidet for atomnedrustning trenger en ny dynamikk, og traktaten for å forby atomvåpen er en ny mulighet til å få en slik ny dynamikk inn i nedrustningsarbeidet. Dette kan også gi fortgang i arbeidet for atomnedrustning. Trusselen fra atomvåpnene er så alvorlig at det er en etisk forpliktelse å delta i dette forsøket på å få forhandlingene ut av dødvannet.
Norge har så langt, i likhet med atommaktene og andre NATO-land, valgt å stå utenfor forbudstraktaten. I februar gjorde imidlertid Stortinget vedtak om å utrede konsekvensene for landet ved en eventuell signering og ratifisering av traktaten. Dette er et steg i riktig retning. Norge bør se forbudstraktaten som en unik mulighet til å oppfylle i praksis ambisjoner som verdenssamfunnet har hatt siden atomvåpnenes begynnelse.
Den norske Nobelkomité viste både mot og visjoner da de valgte å tildele Nobels fredspris til Den internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen, ICAN. Vi håper på et tilsvarende mot fra regjeringen.