Atomalderens uutholdelige letthet

Atomkrig kan utløses ved menneskelig svikt. Nye, moderne våpensystemer øker sannsynligheten for at våpnene blir brukt.

I fjor gjorde den Internasjonale Røde Kors Komiteen en undersøkelse der ungdom i alderstrinnet 20 til 35 år ble spurt om de fryktet atomkrig. Undersøkelsen omfattet 16 land fra alle verdensdeler. 54 prosent mente slike våpen sannsynligvis vil bli brukt det kommende tiåret.

De samme ungdommene ble også forelagt en liste på 12 saker som kunne gi grunn til bekymring. De var mest bekymret for korrupsjon, arbeidsledighet og fattigdom. Atomkrig kom sist. 

Ungdommene var pessimistiske, atomvåpenbruk innen ti år er sterk kost, men de tok overraskende lett på det. Kanskje visste de ikke så mye om våpnenes virkninger. Spørsmålet har jo stått lavt på den internasjonale agendaen etter den kalde krigen. Eller så regnet de med at bruken ville skje langt borte og derfor ikke ville berøre dem så mye.

Les mer: Arven etter 2. verdenskrig lever videre

Ett scenario langt borte er at våpnene blir brukt i en regional krig, for eksempel mellom atommaktene India og Pakistan. De har en territoriell konflikt i Kashmir som gjør det vanskelig å enes om tillitsskapende tiltak, og de har en lang felles grense. Forholdet mellom dem er spent hele tida.

Til sammenligning hadde USA og Sovjetunionen ingen grensekonflikter, og de var 5000 km fra hverandre (målt over Polhavet, som var korteste vei for de landbaserte interkontinentale rakettene). En annen region hvor atomvåpen kan tenkes brukt er Korea og Øst-Asia.

Atomkrig kan også utløses ved teknisk eller menneskelig svikt. Varslingssystemene har sviktet mange ganger, men ofte har de som mottok varsel om angrep gamblet på at det var feil. Som i 1983, da en satellitt meldte at fem interkontinentale missiler var på vei mot Sovjetunionen: Vakthavende offiser valgte ikke å sende informasjonen videre.

I age og redsel for atomkrigens uhyrligheter var det tross alt bedre å feile andre veien. Det mest kjente høyrisikotilfellet inntraff under Cuba-krisen i 1962, da kommandanten på en sovjetisk ubåt i Sargasso-havet – uten kommunikasjon med omverdenen og under inntrykk av å bli angrepet - ville trykke på knappen, men ble overtalt av sin nestkommanderende til å la være.

Fortsatt har USA, Russland, Frankrike og Storbritannia 1.800 strategiske atomvåpen i høyeste beredskap, klare for utskytning 5 til 15 minutter etter at ordre er gitt, tidsnok til ikke å bli ødelagt mens de ennå er på bakken. Det gir bare minutters betenkningstid.    

I dag produseres det nye våpensystemer som gir eierne mulighet til å perfeksjonere de tekniske sikkerhetssystemene. Men samtidig dreier det seg i mange tilfeller om våpensystemer som det er mer tenkbart å bruke, og som derfor med større sannsynlighet vil bli brukt.

Blant dem er presise høyhastighetsmissiler utstyrt med atomvåpen som har lav sprengstyrke til atomvåpen å være, eller med kraftige konvensjonelle ladninger som gitt høy presisjon kan gjøre samme nytten. Mange avleveringsmidler ser likedan ut slik at fienden ikke kan vite hva som er i ferd med å treffe ham.

Risikoen er da at han går ut fra det verste og svarer deretter. Hvis det kommer til direkte konfrontasjon mellom noen av atommaktene er derfor sannsynligheten for opptrapping til atomkrig ubehagelig høy.  

Nå er det 75 år siden det var krig mellom stormaktene og atomvåpen ble brukt. I historisk sammenheng er det lang tid, så hva er nytt denne gangen? Hva er det som forklarer fraværet av en ny verdenskrig?

Noen peker på atomvåpnene som har fått beslutningsfatterne til å vise måtehold, og mener at disse våpnene har bevart freden. Andre fester seg ved at det har vært nære på mange ganger, at lykken har vært bedre enn forstanden, og at det er uforsvarlig å fortsette slik. Våpnene må fjernes for risikoen er for høy. 

Les mer: Verdens atomvåpenhistorie på to minutter

Utviklingen de senere årene minner oss om at vi ikke kan ta fraværet av krig mellom stormaktene for gitt. Snart er så godt som alle avtalene om rustningskontroll og nedrustning borte.

Vi er nesten tilbake til de første årene etter andre verdenskrig da det ikke fantes kjøreregler for den nye kjernefysiske tidsalderen. Dette føyer seg inn i et bredere mønster hvor multilaterale avtaler forvitrer, internasjonale institusjoner undergraves og folkeretten rett så ofte neglisjeres.

Stormaktene tar seg til rette, og kommunikasjonen mellom dem er dårligere enn på lenge. Det er som om støtdemperne mellom dem er blitt tynnere med tilhørende fare for gnisninger som kan slå ut i flammer. 

To avtaler står igjen: Ikke-spredningsavtalen og forbudstraktaten, som trer i kraft om ikke lenge. Begge har som målsetting å fjerne atomvåpnene, i alt ca. 14.000 fordelt på 9 stater.

Den neste tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen finner sted i mai. Dette er en slitesterk avtale, men presset på den er større enn noen gang.

Det eneste lyspunktet siden forrige tilsynskonferanse - atomavtalen med Iran - har Trump fjernet. Det var fem atommakter da avtalen ble til – identisk med vetomaktene i FNs Sikkerhetsråd – og de påberoper seg fortsatt særstatus som «anerkjente» atommakter. Det er det ikke lenger noen grunn til å gi dem. Forbudstraktaten sidestiller alle de nåværende ni innehaverne, og med rette. 

Les mer: Derfor forlater USA atomavtalen med Iran

Hvis og når atomvåpnene blir brukt på nytt er det et åpent spørsmål hvem som gjør det først – USA en gang til, Pakistan, Nord-Korea eller hvem det måtte være. Det er vanskelig å peke på noen som mer rasjonelle og ansvarlige enn andre. Hvis noen mener at Trump er mer rasjonell enn Kim, hvor har de det fra? 

Det fins ikke rette hender for disse uhyrlige våpnene. Og ingen bør ta lett på farene de innebærer.      

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!