Arvesynderne

Nazisme er ikke arvelig.

Henrik Ibsen tok i «Gjengangere» (1881) et oppgjør med arvesynden. Med de borgerlige klassers overføring av holdninger og binding av avkommets mulighet til å leve egne, frie liv. Hva Osvald Alving lider av, sier Ibsen aldri, men det ble i samtida oppfattet at han hadde arvet sin fars syfilis. Men like lite som syfilis kan arves, kan nazisme det. Men barn kan smittes og skades for livet av holdninger.

Journalist og forfatter Bjørn Westlie høstet mer enn han kunne ane da han satte sitt navn på et kort leserinnlegg her i Dagsavisen torsdag i forrige uke. Tittelen på innlegget var «Beklager». Sammen med Knut Engelskjøn skrev han at barn av norske nazister må beklage sine foreldres synder: «Undertegnede håper mange etterkommere etter NS-medlemmer, i likhet med oss, beklager våre foreldres og slektningers rolle som deltagere, støttespillere, eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn.» Det har opprørt mange.

Det gjør inntrykk å lese disse to mennenes ydmykhet. Og det er lett å være enig i at etterkommere av nazister må anerkjenne den skaden deres forfedre gjorde. Uten at det betyr at de deler ansvar eller kan avkreves en beklagelse. Barn fødes uskyldige, og ingen NS-barn har noen skyld for hva deres fedre, mødre, besteforeldre, onkler og tanter gjorde under krigen i Norge fra 1940 til 1945. Det mener heller ikke Westlie og Engelskjøn. Adressen til oppfordringen deres om å beklage, ble oppfattet som generell, men treffer i så fall hundretusenvis av norske nazi-etterkommere. Det har ikke vært hensikten. Miljøet jeg opplever at de egentlig snakker til, er konkret, lite og befinner seg i norsk offentlighets skygge. Westlie og Engelskjøn prøver å gjøre reint i krokene av det arvestykket de norske nazistene etterlot seg. Der i krokene er det fortsatt noen få hundre sjeler som har barrikadert seg, innbitte i sitt forsvar av forfedrenes feilgrep og verdensbilde. Men nazisme og folkemord kan verken forsvares eller relativiseres.

Det store bildet er annerledes. Det er påfallende få pårørende som i dag forsvarer sine forfedres handlinger. Hundretusenvis av nordmenn har en familiehemmelighet de helst ville vært foruten og som de er helt uskyldige bærere av. Familiehemmeligheter de stadig blir påmint. Senest i høst da NRK-journalist Eirik Veum ga ut sin bok om de over tusen nordmennene i det brutale, nazifiserte Statspolitiet. Det er lett å få sympati med dem som mener de må få være i fred for sine fedres synder. Samtidig som kunnskap og innsikt i hva også vi nordmenn fikk oss til å gjøre, er viktig å få fram. Vi må aldri glemme historiens lekse. Det skylder vi de millionene som mistet livet i dette ideologiske ragnaroket. Og dette er også Westlie og Engelskjøns allmenne poeng. At de som etterkommere av nazister har en viktig oppgave i å fortelle sannheten og sørge for at den ikke forsvinner i natt og tåke. Ikke et ansvar for å si unnskyld eller ta på seg skyld, slik de har blitt lest, for det er åpenbart urimelig, men ta et aktivt ansvar for framtida.

Men vi skal heller ikke glemme at landssvikeroppgjøret i Norge var blant de strengeste i Europa. 93.000 ble siktet. 46.000 ble dømt. 17.000 måtte sone. 30 fikk dødsdom. I et land som Frankrike, med 13 ganger flere innbyggere og en langt mer dramatisk krig og okkupasjon, ble 127.000 dømt. Samfunnet fikk sin hevn. Fedrene og mødrene til NS-barna betalte for sine handlinger. De fikk sin straff. Men dyrere betalte tyskerungene og NS-barna. Deres etterkrigstid var et mareritt. Lørdagens historie i Dagsavisen om 73 år gamle Jarl Eik, som tok kontakt med oss etter ha lest oppfordringen om å beklage, viser hvordan uskyldige barn av nazister fikk svi i Norge. «Jeg har lidd nok», var hans svar til Westlie og Engelskjøn. Han fortalte om sin far som vervet seg til Waffen-SS og som gikk i grava som overbevist nasjonalsosialist. Selv vokste Eik opp på barnehjem, en skjebne han delte med mange barn av krigen. Selvfølgelig skal han ikke måtte beklage.

Beklage? Lidd nok? Det fins ingen fasit. Men en viktig erkjennelse som følger av nok en oppblussing av krigens flamme, er at sår etter krig gror sakte. Det er snart gått 68 år siden krigens slutt i Norge, men smerten er åpenbart fortsatt kraftig for mange i et land som krigen tross alt bare ristet lett i. Det er et faktum vi skal ha med oss når vi som nasjon engasjerer oss i krig. Og som EU ikke må glemme når de på Balkan krever av partene i krigen, som bare er to korte tiår unna, at de må rydde opp i etterlatenskapene og utlevere krigsforbryterne hvis de skal inn i den europeiske varmen. Vi må ikke glemme våre egne, murrende arr når vi som fredsmegler og bistandspartner ber et land som Sudan om å se framover. Vi opplevde fem år med krig. I Sudan har det vært krig i 40.

Men vi oppfordrer sudanere, srilankere, tamiler og andre til å skape fred og forsoning fordi det er best. Som om smerte, bitterhet og hat - krigens arv - kan viskes ut ved vedtak.