Arendalsuka - dagen derpå!

Jeg har med stor glede deltatt på Arendalsuka, i ettertid sitter jeg med en litt uggen følelse for hva politikernes sommerleir avslørte om rikets tilstand i miljøperspektiv. Gir den miljøangst? Gjett en gang...

Arendalsuka er stedet der karrierer starter og avsluttes, hvor lojalitet pleies, løfter gis og alt blir servert i en evig flom med mat og drikke. Det er stedet for morsomme poenger og latter, og stedet for å lære noe nytt. 

Hva er det beste Norges elite kan tilby oss? For det er ikke tvil om at det blir brukt store summer på dette arrangementet som skal overbevise oss om at akkurat deres organisasjon, firma, eller politiske parti som har svaret.

Før vi kan vurdere svarene må vi bli enig om spørsmålet. Hva er spørsmålet Arendalsuka burde kunne gi svare på? Og hvorfor gav uka meg en uggen følelse i magen av for mye kjøtt og hvit brød, for mange engangskopper med kaffe og for mye glansa papir? 

Jeg innrømmer glatt at jeg er en av dem som er blitt blasert etter flere års deltagelse på seminarer av høy kvalitet. Men det betyr også at jeg er blitt god til å forstå hva som ligger bak de fine orda.

Vi har den varmeste sommeren målt hittil bak oss. Selv enkelte hardbarka klimafornektere vrir seg i stolen og innrømmer at dette ser dårlig ut. Så jeg noen særlig tegn til at varmerekordene hadde satt støkk nok i de som kan endre Norge til at jeg har særlig tro på bedring? Nei… 

Det må applauderes, grønnmalinga har økt i mengde. Det virker som alle har forstått at de må lirke til et eller annet som har med klima å gjøre. Noe grønt liksom. Men innholdet er heller skuffende. Det er ingenting jeg sitter igjen med etter uka som gjør at jeg tenker at vi som land er på rett spor, at vi jobber mot samme mål, og skal løse utfordringene som er så tvingende nødvendig å løse sammen. 

Klimautfordringene står i kø, mens politikere og næringsliv er mer opptatt av å garantere for en stabil økning i forbruk. For det trenger vi, må vite.