KONTROLL: Statsminister Erna Solberg og den gang kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (t.h.) fulgte Arbeidstilsynet og flere andre etater på inspeksjon på en byggeplass i Tønsberg i 2017. Siden den gang er Arbeidstilsynets ressurser blitt betydelig færre. FOTO: TERJE BENDIKSBY/NTB SCANPIX

Arbeidslivsvokterne

Kutt etter kutt. Hvordan står det til i Arbeidstilsynet?

Da Arbeidstilsynet for noen år siden fikk ny direktør, presenterte NHO åtte forventninger til arbeidet hennes. Den ene var at tilsynsvirksomheten måtte være risikobasert: «Seriøse bedrifter som over tid viser god etterlevelse av regelverket, bør kontrolleres sjeldnere. (…) NHO vil følge med på om strategien etterleves», skrev de.

Året etter publiserte Arbeidsforskningsinstituttet en evaluering av Arbeidstilsynet. En av konklusjonene deres pekte i stikk motsatt retning av NHOs anbefaling om å fokusere mer ensidig på verstingene. De mente i stedet at Arbeidstilsynet «med fordel kan nyansere og problematisere sin forståelse av ‘seriøst arbeidsliv’», og påpekte at seriøsitet ikke er noe som er absolutt; det er et gradsspørsmål. «Hva med de som ikke er kriminelle, men som likevel bevisst unnlater å forholde seg til arbeidsmiljølovgivningen», spurte de.

På sin hjemmeside skriver Arbeidstilsynet at de «gjennomførte 500 tilsyn på byggeplasser i mai 2018. Nesten halvparten av de kontrollerte virksomhetene fikk arbeid stanset på grunn av farlig arbeid med sag eller farlig arbeid i høyden. Nærmere 200 virksomheter risikerer overtredelsesgebyr». De fleste av disse virksomhetene vil antagelig falle inn under det vi vanligvis betegner som seriøse virksomheter. Når Arbeidstilsynet har stanset arbeidet har det åpenbart vært manglende risikovurdering av arbeidet som skal utføres, noe som igjen kan skyldes manglende opplæring. Jeg har selv sett altfor mange eksempler på arbeidsgivere som kjøper kurs som åpenbart ikke gir tilstrekkelig opplæring. Hvor seriøst er det?

I fagbevegelsen er vi mange som deler forskernes bekymring for at innsatsen mot den alvorlige arbeidslivskriminaliteten nå går på bekostning av alt det andre viktige arbeidet tilsynet skal gjøre. Det er et arbeid som handler om å opprettholde standarden i det arbeidslivet der de fleste av oss jobber, i det vi kaller det seriøse arbeidslivet. Helt konkret handler det for eksempel om tømreren som kunne fortelle meg at han og kollegaene – som arbeider i en tariffbedrift – var blitt satt til å gjøre et større rivningsarbeid, som de altfor sent forsto medførte eksponering for asbest. Kompetansen som skulle forebygge slike hendelser var blitt bygd ned eller satt bort, på en byggeplass der de fleste var innleide.

Hvordan står det til i Arbeidstilsynet, som skal veilede bedriftene om slikt? Der er ressursene blitt færre, år for år, etter stadige kutt i budsjettene. 21 stillinger i Arbeidstilsynet ble ikke besatt etter naturlig avgang i 2018; i år er det budsjettert med at ytterligere 15 stillinger blir stående tomme. I likhet med andre statlige virksomheter, blir Arbeidstilsynet også tildelt årlige kutt i budsjettet gjennom den såkalte ABE-reformen. NTL-leder i Arbeidstilsynet Bengt Eriksson sier at tilsynet blir svekket som etat, og at de får mindre tid og ressurser til forebyggende innsats. Det er et paradoks, særlig i lys av at en av de andre etatene som bekjemper arbeidslivskriminalitet – politiet – vektlegger den forebyggende innsatsen som den aller viktigste i sin strategi.

I rapporten fra 2018 påpeker forskerne fra AFI at utviklingen ikke har gått upåaktet hen blant inspektørene som jobber ute i frontlinja. «På grunnplanet har det blitt reist spørsmål om hvorvidt dette er å forstå som en dreining i mandat uten at det har vært åpne og eksplisitte diskusjoner rundt dette», skriver de. Alvoret blir ikke mindre av at forskerne kaller vår tid «en historisk brytningstid», der viktige kvaliteter ved arbeidslivet vårt står på spill. Arbeidstilsynet trenger «ambisiøse strategier» i møte med dette, noe som vil «fordre en vesentlig økning av dagens ressursrammer.» Men det er altså det motsatte vi ser skje.

En annen grunn til å være kritisk til NHOs ønske om å la de «seriøse» bedriftene være i fred, kan man finne i journalist Einar Haakaas sin bok om min egen bransje, malerbransjen i Oslo. I «Svartmaling. Kriminelle bygger Norge» dokumenterer han hvordan de kriminelle nettverkene som på kort tid tok over store deler av markedet i og rundt Oslo jobbet for alle de «seriøse» bedriftene: De var inne på byggeplassene til AF, Peab, Skanska, NCC og Veidekke, på prosjekter der byggherren ofte var våre øverste politiske myndigheter – eller til og med politiet selv. Til tross for gjentatte advarsler fra de tillitsvalgte og fagbevegelsen gikk ikke alvoret opp for de «seriøse» før toppsjefene ble innkalt til vitneavhør hos politiet.

Derfor er det viktig at regjeringen sørger for at tilsynene har tilstrekkelige ressurser til å opprettholde sin tradisjonelle oppgave som tilsynsmyndighet, og at de fortsetter å rette oppmerksomhet også mot de antatt seriøse virksomhetene.