Nyheter

Arbeidsgivere presser sine ansatte til taushet - er det til barnas beste?

Noen vil nok påstå at det er uklokt - til og med farlig å utfordre arbeidsgiveres ukultur med å påtvinge sine ansatte taushet om kritikkverdige forhold. Skal vi bare godta at flere arbeidsgivere svever langt på utsiden av lovverket?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En kamp mot den foreslåtte bemanningsnormen for barnehager er i gang. Kunnskapsdepartementet vil lovfeste samme bemanning som har vært normen i 43 år. Enorme endringer har skjedd i sektoren på disse årene; Lover og forskrifter med økte krav til personalet, samt store endringer i samfunnet, som har ført til lange åpningstider, økt oppholdstid, yngre barn og langt flere barn med sammensatte utfordringer.

Vi krever bedre bemanning enn foreslått. At den skal gjelde i hele barnehagens åpningstid, samt ved de faste ansattes fravær. At den skal lovfeste små grupper. Vi krever at beslutningstakerne lytter til de i sektoren som daglig befinner seg i barnehagehverdagens virkelighet og til forskning som sier noe om hva som er til barnas beste.

Barna trenger at vi krever dette, barna trenger at alle i sektoren fremmer deres behov - for barna kan ikke kreve selv.

Vi har visst det lenge: En taushetskultur i barnehagesektoren råder.

Vi som står frem, får stadig henvendelser av ansatte som har fått munnkurv og pålegg fra arbeidsgivere om å ikke involvere seg i debatten eller i den pågående kampanjen #uforsvarlig.

Flere kommuner og barnehageeiere har pålagt sine ansatte taushet om forhold de ansatte ser på som kritikkverdige. Taushet tres på de ansatte gjennom kontrakter og muntlige beskjeder, som følgende kommentarer viser:

”I kommunen jeg bor, gidder ikke de ansatte skrive avvik eller melde fra til kommunalsjefen, for det blir bare stuet vekk uansett. Og så blir det brukt hersketeknikk, samtidig som de får beskjed om å ikke mene noe som kan tolkes negativt om dagen din på jobb på Facebook. Da blir det rett inn på kontoret til kommunalsjefen, og tro meg, der er det ikke mye empati å spore.”
”På min gamle arbeidsplass var helvete løs om noen anonymt prøvde si fra at ting ikke var bra og kjeft fikk man om man tok ting direkte.”
”Jeg vet om arbeidsgivere som har i retningslinjene at det ikke er lov å snakke om , eller gi innsyn til noe ved barnehagens daglige drift. Bundet av taushetsplikt vedrørende alt innenfor arbeidstid. Noe annet kan få ”konsekvenser for ditt ansettelsesforhold”. Det er heller ikke lov å bruke ordet underbemannet. Selv ikke de dagene med to ansatte på 24 barn. Det er heller ikke lov til å snakke med foreldre om de spør.”
”Jeg fikk antydet at det var brudd på taushetsplikt å si noe om vanskelige arbeidsforhold /lite folk på jobb mer enn én gang.”

Hva er så grunnen til denne ukulturen som har fritt spillerom i sektoren?

Det kan være frykt for dårlig rykte, fra eiers og øvre ledelses side. Fra ansattes side, kan det være frykt for å komme på kant med ledelse og eier, samt for skjulte trusler og kontrakter som hinder de ansatte.

Arbeidsgiver hersker, og mange tør ikke stille seg kritisk til denne. Da blir det i alle fall verst for deg. Det er det flere som smertelig har fått erfare, både i kommunale og private barnehager.

Det er belastende å stå i en jobb der du motarbeides av egen ledelse. Derfor forstår jeg godt at mange velger å være stille i debatten om bemanningsnormen, selv om de egentlig ikke vil. Derfor forstår jeg også, at det er på høy tid at taushetskulturen blir belyst i det offentlige rom.

Vi skal bare trekke frem det positive og framsnakke barnehagene. Men er det egentlig så lurt?

Barna opplever nemlig virkeligheten, ikke velformulerte setninger i et skriv. Når et barn sier "de voksne i barnehagen sier alltid at jeg bare må vente", hjelper det lite å si at "på papiret er vi nok voksne" eller "når Frida ikke er sykmeldt lenger, da kan jeg lese bok for deg".

Ansatte opplever også virkeligheten, ikke bemanningen man blir fortalt at er tilfredsstillende. De ansatte har pauser, møter, foreldresamtaler, administrative oppgaver, ferie, avspasering, er syke og går i vaktsystem. Derfor er ikke alle på jobb samtidig. Vikarer settes ofte ikke inn før etter 16 dagers sykefravær.

I et intervju 2.mars, sa administrerende direktør for PBL (Private barnehagers landsforbund),  Arild Olsen: "For å si det sånn: Jeg har aldri opplevd at noen har gitt  uttrykk for at driften i barnehagene er uforsvarlig." (Barnehage.no)

Jeg synes i grunn det ikke er så rart, for det finnes ingen kultur for å snakke om det som ikke fungerer, og mange kniper øynene hardt igjen for realiteten – for den er ingen god reklame.

Olsen sier videre at "Det er ekstremt viktig at de tiltakene som iverksettes, og som koster mye penger, har dokumenterbar effekt for barns trivsel og utvikling i barnehagene. Det eneste forskningen til nå viser, er at det som spiller inn er andelen barnehagelærere."

Jeg er lite imponert, for her er det jammen mye forskning på barns trivsel og utvikling som har gått Olsen huset forbi. Det kan jo være nærliggende å tenke at PBL er mer interesserte i hvordan de kan bistå sine medlemsbarnehager med å ta ut mest mulig profitt, enn i barnehagens innhold.

Skal vi bare stille godta at flere eiere svever langt på utsiden av lovverket?

Arbeidsmiljøloven §2 A-1 sier at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet, det samme har vikarer.

 

"Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser" (Menneskerettsloven Art.10).

Så er det da greit, at arbeidsgivere utformer kontrakter og gir muntlige pålegg som sier det motsatte? Som nekter sine ansatte å like, kommentere eller dele innlegg på Facebook som retter kritikk mot barnehagepolitikken i Norge? Som nekter ansatte å skrive sine historier om hvordan de opplever at barnehagehverdagen er uforsvarlig for både barn og ansatte? - Eller tas ikke menneskerettsloven på alvor av arbeidsgivere, fordi de har makt nok til å skremme sine ansatte slik at de ikke tør å si noe uansett? Jeg bare spør.

Er dette krass kritikk? Ja. Er den uberettiget? Nei.

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn» (FNs Barnekonvensjon).

Når ble handlingene med å tvinge sine ansatte til taushet, til barnas beste?

Utdanningsforbundets etiske plattform sier at deres medlemmer "aldri kan unndra seg sitt profesjonelle ansvar". Den sier at profesjonen blant annet skal bruke ytringsfriheten og delta aktivt på faglige og utdanningspolitiske arenaer og ta ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander.

Er dette en grunn til at flere arbeidsgivere vil hindre medlemskap i fagforeninger? "Det har forekommet i min kommune over flere år at eiere oppfordrer/påvirker sine ansatte til ikke å organisere seg, eller engasjere seg i fagforeningsarbeid." Kommentaren er ikke enestående.

Så hvem er denne taushetskulturen til det beste for? Barnehage-Norge opprettholder et godt rykte, men hva med behovene og rettighetene til både barn og ansatte?

Noen vil nok påstå at det er uklokt - til og med farlig å utfordre arbeidsgiveres ukultur med å påtvinge sine ansatte taushet om kritikkverdige forhold. Det er imidlertid tydelig at vi som gjør det, har en rekke lovverk i ryggen. Vi har ikke tatt barnehagelærerutdannelsen for å tilfredsstille arbeidsgivere, ei heller for å underlegge oss et politisk system vi mener ikke er til barnas beste.

Barna skal derimot få det de har krav på. Såpass må vi da forvente at de som driver barnehage-Norge også har som agenda?

Vi som trosser den ønskede tausheten, tar profesjonens forpliktelser på alvor. Vi er barnas sårt trengende ambassadører, vår lojalitet ligger der den skal – hos barna. Dessverre opplever mange at de ikke har mulighet til dette, selv om de vil.

Barna trenger at alle i sektoren fremmer deres rettigheter, barna trenger derfor at taushetskulturen tar slutt. Så hvem har egentlig ansvaret?

Mer fra: Nyheter