Arbeiderpartiets problem i kampen om velgerne, er dårlig argumentasjon

Jonas er i Lofoten og forsøker å møte utfordringene fra Senterpartiet. Men han er handikappet fordi han ikke står fritt til å ta et oppgjør med tidligere feiltakelser.

Eksemplene er flere, men jeg tar utgangspunkt i et saksfelt som jeg kjenner godt: Rovviltpolitikken.
Jeg har gang på gang i dette forumet tatt opp det forhold at Arbeiderpartiet i posisjon har tilpasset seg den dagsorden som miljøorganisasjonene har presentert og sentrale begreper som de har fått fylle med innhold. Det har klar sammenheng med at det statlige miljøbyråkratiet i betydelig utstrekning har blitt rekruttert fra de samme organisasjoner. 

De store veivalgene i norsk rovviltforvaltning kom med de politiske vedtakene i Stortinget i 1986 (ratifisering av Bern-konvensjonen), 1992 (den første rovviltmeldinga) 1997 (den andre rovviltmeldinga) og 2004 (den tredje rovviltmeldinga). Senterpartiet (med miljøvernminister Surlien) har et hovedansvar for at de forbehold som ble varslet ved undertegnelsen av Bernkonvensjonen i 1979, ikke ble fulgt opp. Arbeiderpartiet bærer et tungt ansvar for veivalgene i 1992 og 1997 ved at de lot Thorbjørn Berntsen herje som han ville i misforstått lojalitet til "Gro-rapporten" av 1988 og alt for stor tillit til sine egne byråkrater. Skandalen i 2004 er alle partier enige om å ikke kommentere.

Hva den bestod i? At Stortinget lot være å ta et oppgjør med flertallsvedtaket av 1997 hvor kjerneområdene ble innført for å oppfylle en påstått men feilaktig forpliktelse om å bygge opp egne "levedyktige bestander i Norge". I stedet nikket de til at "hovedlinjene" skulle videreføres. På dette råtne fundamentet er både Soria Moria- erklæringen og "forliket" av 2011 basert. 
Jeg synes at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum skal ta seg en kopp kaffe for å legge til rette for klar tale om fortidens synder. Men det lar seg nok ikke gjøre før etter kommunevalget.