Arbeiderpartiet hører ikke historias sus

Det er underlig når det partiet som mer enn noe annet har formet det moderne Norge ikke lenger viser verken evne eller vilje til å forme historia.

Arbeiderpartiet har mye å være stolte av, men felles for det er at det er lenge siden. Partiet dreiv fram industrialiseringen, fattige fjordarmer på Vestlandet og i Nord-Norge ble omdannet til produsenter av den nye tida i form av aluminiumsverk, smelteverk, jernverk. Den sosiale boligbyggingen etter andre verdenskrig sikret tusenvis av vanlige lønnsmottakere bolig til en overkommelig pris. Da olja traff landet som en lotto-gevinst, var det Arbeiderpartiet som var arkitektene for at velstanden skulle komme hele befolkningen til gode, ikke en rik eierklasse eller multinasjonale selskaper. Nå står ikke bare Norge, men verden overfor nye og dyptgripende utfordringer, men det er ikke lenger Arbeiderpartiet som bærer historias ledertrøye, den har de overlatt til andre.


To utfordringer dominerer mer enn noe annet tida vi lever i, og i ingen av sakene har Arbeiderpartiet initiativet. Jeg snakker selvfølgelig om klimakrisa og flyktningekrisa. Alle veit også at de to krisene henger sammen: Om ikke klimakrisa blir løst, vil vi stå overfor en flyktningekrise av hittil uante dimensjoner, rett og slett fordi det ikke lenger vil være mulig å bo i svært folkerike områder på kloden. The Clashs gamle spørsmål om ´should I stay or should I go´, som sikkert Arbeiderpartiets ledelse også kan nynne, er ikke lenger et spørsmål - om man ønsker å leve.


Stilt overfor disse krisene later det til at Arbeiderpartiet helst vil snakke om noe annet, det er i hvert fall ikke dette som preger utspillene fra partiet. Jonas Gahr Støre sa i helgen at Norge ikke kan hjelpe et Italia som har tatt imot 93 000 flyktninger og bønnfaller resten av Europa om hjelp. Men nei, Støre velger å støtte Listhaug, her finnes ingen framoverlent, løsningsorientert tenkning, bare en defensiv være seg selv nok-holdning. Det samme kan sies om partiets holdning til klimakrisa, som i beste fall kan kalles halvhjertet. Arbeiderpartiet er ikke i stand til å si klart nei til videre oljeutvinning i nordområdene. Ja, det er arbeidsplasser, det er penger, men det er altså direkte skadelig når det gjelder begge de to store krisene verden står overfor.


Man kunne tenkt seg at Jonas Gahr Støre, lederen i Arbeiderpartiet, så dette som en historisk avgjørende tid, en tid som igjen, akkurat som etterkrigstida, nærmest roper på et proaktivt sosialdemokrati. Et sosialdemokrati som møter disse store spørsmålene ikke ved unnvikelse, ikke ved å la andre sette premissene, men ved selv aktivt å utforme en offensiv politikk. Om Støre hadde vært litt forfengelig, altså jeg mener en virkelig forfengelighet, en sånn som handler om å gjøre viktige ting, utrette noe, ville han kanskje sett at dette er ei tid der han kunne blitt en av Arbeiderpartiets store ledere. Men det meste tyder dessverre på at historia roper forgjeves, både til Støre og Arbeiderpartiet. De hører ikke.

 

De er nok opptatt av uviktigere ting. Og snart er det valg.