Kultur

Åpent brev til Petter Northug (og til de som slo opp med ham i fjor)

Kjære Petter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme, at hjertet mitt skulle dundre mot ribbeina på grunn av en yngre mann med frossent snørr under nesa, men nå er det på tide å si det høyt: Jeg har likt deg godt. Sjukt godt faktisk. Men nå tror faktisk at jeg elsker deg.

Jeg er ingen omdømmeekspert, men jeg har fått med meg såpass at du er på et godt sted i livet nå. Og det er mange rundt deg som skal ha klapp på skulderen for det. Men la oss være ærlige her: Du reiste deg opp selv.

Jeg så deg på tv i februar i fjor. Det var OL. Jeg var litt skuffa. Jeg er ingen stor idrettsentusiast, sånn egentlig. Min begeistring er forbeholdt langrennsløp, fortrinnsvis langrennsløp der du stiller til start. Jeg må innrømme det, ja - det er mest på grunn av deg. På grunn av jentene på landslaget også. Såklart. Men mest på grunn av deg. Det er det løfterike rykket ditt. Briljeringen. Underholdningsfaktoren. Alfahann-tendensen. Du manglet denne gjenkjennelige snærten i Sotsji. Ingen kan si seg uenig i det. Mulig jeg er grunn, men bær over med meg og se det i et norskt supporterøyemed; det ligger i refleksene mine, forventningene om overlegenhet pumper i de norske blodårene mine, det ligger en sitrende ladning rundt huden min i det startskuddene går.

Jeg slo av tven da OL var over den gangen og krysset fingrene for deg til neste år.

Jeg så deg på tv igjen i mai. Jeg gråt litt jeg også. «Jeg skal ta de justeringene i livet som gjør at jeg kommer tilbake til toppen» sa du. Jeg hadde lyst til å stryke deg over kinnet.

Norge delte seg. Det ble sagt at unge gutter som så opp til deg kom til å stå i kø for å kjøre i fylla heretter. Din tid som idrettsutøver var over, sa noen. Du vil aldri bli tilgitt av nasjonen, sa andre. Det var harde bud. Skarpe skyts.

Etterhvert dempet de kvasse ordutvekslingene seg. Oppslagene ble færre. Jeg glemte deg litt. De unge guttene fulgte avventende med på deg fra sidelinjen.

Hva gjorde du da, Petter? Hvor ble du av?

Du kunne ha trukket for gardinene, lagt deg på sengen, snudd deg inn mot veggen, knuget fingerneglen inn i tapeten. Du kunne blitt feit. Fordrukken. Hengitt deg til formiddagstv. På kveldstid kunne du ha gått med ustødige skritt inn i stua, kikket på gamle arkivklipp fra Sportsrevyen, latt jubelen og applausen fra tidligere bragder bruse gjennom deg mens du pusset gamle medaljer med ermet på genseren din. Grått noen bitre tårer der i lenestolen, kanskje. Du kunne ha gjort det. Og noen håpet på det. Noen forventet det.

Du gjorde ikke det. Selvfølgelig gjorde du ikke det. Du lukket øynene. Du så for deg Falun. Du justerte. Og du finjusterte.

Jeg gråt igjen da jeg så deg på tv i går. Det var en mektig symbolikk: det stridige føret, de gjensnødde sporene, de seige, tunge bevegelsene, kilometer på kilometer som aldri så ut til å bli til mil, du hang på, du hang med. Da det nærmet seg slutten, da det gjaldt og da det virkelig så smertefullt ut, gikk du i dypet av deg selv og tilbakela den siste bakken i et jafs, du sprengte deg frem mellom to løpere utenfor sporet på oppløpet. Jeg trodde jeg skulle omkomme.

«Petter e rå» gliste en av unggutta. «Ka ska vi andre gjør?»

Dette vitner om mann ekte nok for meg. En ekte mann som klarer å reise seg om han går på trynet og som står stødig i seg selv etterpå. En ekte mann som ikke viker for hets og dommedagsprofetier, men som er tro mot fokuset under øyelokkene. En mann som er menneskelig, en mann med arr. En mann som på forbilledlig vis demonstrerer at det lar seg gjøre å bli sterkere om man bare reiser seg opp fra gørra. En mann med lojale triceps og eksplosiv lårmusklatur.

Det veier opp for de to årene mellom oss og snørret på overleppa.

Mer fra: Kultur