Ap-leder Jonas Gahr Støre går løs på ryggmargen til sosialdemokratiske kjernevelgere med sitt Acer-ja. Fagbevegelsen gjør opprør. AUF gjør opprør. 118 Ap-ordførere gjør opprør. Støre og hans medspillere på Løvebakken prøver å lage et ris bak speilet: Pass dere nå! Ellers kommer EU-trollet med sine straffetiltak!
Torsdag skal Stortinget votere over norsk tilslutning til den tredje pakken fra Agency for Cooperation of Energy Regulators (Acer), et underbruk av EU. De fire frihetene i EU, fri flyt av mennesker, varer, kapital og tjenester utvides med en femte, fri flyt av energi over europeiske landegrenser. Alt overvåket av Acer gjennom en ny reguleringsmyndighet (REM) der byråkrater kan få instruksjonsrett overfor våre folkevalgte. Dersom EØS-landet Norge slutter seg til, får vi talerett i Acers sentrale styringsorganer, men ikke stemmerett. Med en slik husmannsposisjon ender vi ikke opp som tause Birgitte, men som kastrerte Birger.
Et flertall i Arbeiderpartiets landsstyre ga en slags legitimitet til partilederens ferd. Med et vedtak i åtte punkter, adressert til regjeringen, blir det stilt opp såkalte ufravikelige vilkår for norsk Acer-tilslutning. Men ingen norsk statsminister kan gi garantier for hva Acer utvikler seg til. Vi vet litt om hva Acer er i dag. Men vi vet ikke mye om hva Acer kan bli til om fem, ti eller tjue år. Mens Stortinget nå skal votere over tilslutning på bakgrunn av Acers tredje nivå, er Acer allerede godt i gang med å definere nivå nr 4, den såkalte Vinterpakka. Vi har ikke oversikt over dens innhold, verken nå, eller i framtida. Dette kan bli som når barn spiller Ludo mot ei gammel tante, som jukser litt under spillets gang, og hele tida på påberoper seg nye og merkverdige regler.
[ Dagsavisen om Aps Acer-ja: Uheldig ]
Vedtaket i Ap-landsstyret hopper bukk over Grunnlovens paragraf 115 om suverenitetsavståelse. Noen av landets fremste juridiske eksperter konkluderer med at et slikt vedtak krever 3/4 flertall. Justisdepartementets lovavdeling mener det holder at flertallet er simpelt. Når det blant den juridiske ekspertisen er så sterk tvil, bør landets folkevalgte la tvilen komme Grunnloven til gode. En streng fortolkningen av paragraf 115 vil sikre saksbehandlingen legitimitet. Stortinget bør derfor lytte til innspillet fra KrF-leder Knut Arild Hareide. Han ønsker at Høyesterett får vurdere saken før beslutning fattes. Dette krever en utsettelsen av stortingsbehandlingen, slik Ap-veteranen Martin Kolberg har bedt om, kanskje for å komme det massive opprøret i møte. Han kjenner sosialdemokraters sjel og identitet bedre enn de fleste. Og ryggmargen.
Punkt 2 i Ap-landsstyrets vedtak er det ikke lett å bli klok av, og to henvendelser til Arbeiderpartiets informasjonsavdeling på Youngstorget i Oslo har ikke gitt en forklaring på denne formuleringen: "Det offentlige eierskap til norske vannkraftressurser skal ligge fast, og minst to tredeler skal være offentlig eid." Bare to tredeler? Den offentlige eierandelen av elektrisk produksjonskapasitet er i dag mellom 88 og 90 prosent. Tar dette vedtaket høyde for privatisering, altså nedsalg av offentlig eierskap, i nær eller fjern framtid? Er det slik at Jonas Gahr Støre ifører seg flosshatt, sjakett og kravell for å gjøre seg lekker for Astrup-fløyen i Høyre? Der lekes det med tanker om privatisering, og det stilles til og med spørsmål ved praktiseringen av hjemfallsretten.
Ap-ledelsen prøver å sukre pillen: Kraftkabler til utlandet skal være i nasjonalt eie. Men dette bør være en selvfølge. Kampen står om at nasjonen skal ha full og fri disposisjonsrett over produksjon, prisnivå og fordeling av energien. Finn Lied, industriminister under Trygve Bratteli, var klar i sin tale da det skulle bygges ny kraftkabel til Nederland: "De sier vi trenger den for å importere strøm fra kontinentet. Men det vi importerer gjennom slike kabler er strømprisene på kontinentet!"
Visjonen om krafteksport, nå kommer trolig også kabelen til Skottland, har gått foran oppgradering av det nasjonale samkjøringsnettet. En slik oppgradering kan gi oss en felles, nasjonal strømpris, og vi kan unngå den absurde situasjonen som oppsto 1. mars: Kraftprisen var fem ganger høyere i Oslo og Tromsø enn i Bergen.
Vår generasjon bør i respekt for våre framsynte forgjengere ha forpliktelser overfor våre etterkommere. Vi må sikre styringsrett og disposisjonsrett over nasjonens råvarer og naturressurser. Fisk og fosser. Fisken har sikret nordmannen utkomme i hundrevis av år. Fossekraften var grunnlag for at vi som Europas fattige fetter kunne bygge dagens velferdsstat. Vi bør være de nasjonale strateger evig takknemlige. Vi fikk solide industribedrifter basert på kortreist elektrisitet, bygd så nært som mulig til kraftstasjonene for å redusere energitapet i overføringsnettet. Denne arven kan vi ikke skusle bort til en overnasjonal institusjon. Nye generasjoner av nordmenn må ha full styringsrett over fisken i havet og fossekraften på fjellet, særlig når den dagen kommer at det ikke er lønnsomt å utvinne det som måtte være igjen av oljen.
Så langt har få betvilt at norsk Acer-tilslutning vil gi økt strømpris, økt nettleie og derav økte offentlige avgifter. Mange frykter at vi kan ende opp med kontinentale strømpriser. Norske forbrukere kan komme i samme situasjon som spanjolene: Hver fjerde husholdning har et svare strev med å betale den månedlige strømregningen, tusenvis er blitt kastet på gata. I Storbritannia rykker nå den konservative statsministeren Theresa May ut mot landets energileverandører for å sikre makspriser som gjør hverdagen levelig for alle, også de som sitter nederst ved bordet. I lys av dette bør Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter, før de går til Acer-votering, gjøre den samme øvelsen som tidligere statsminister Trygve Bratteli gjorde overfor sine statsråder: "Hva vil det foreliggende forslag bety for ei enslig mor med to barn?"
Gunstige strømpriser er et nasjonalt gode og bør være en verneverdig selvfølgelighet for et folk som har karret seg til et liv i ei kald steinrøys ved polarsirkelen. Vi bruker en større andel av vår kraftproduksjon til oppvarming av boliger enn hva tilfellet er i de fleste andre europeiske land. Mens Ola kanskje må fyre seks måneder i året, slipper spanske Felipe unna med en fyringssesong på fire uker. Hvem ser fornuften i at vi sender råvarer ut av landet og lar kraftprodusentene tjene penger mens forbrukerne må betale ei stadig større regning? Kraftkabler til utlandet er sløsing av ressurser. Bare med dagens overføringskapasitet skjer et energitap i kablene som tilsvarer produksjonen ved to Alta-kraftverk. Sagt på en annen måte: Energitapet tilsvarer forbruket til husholdningene i Ålesund, Tønsberg og Moss. Eller vi kan bruke denne tapte kraften til å forsyne et nytt aluminiumsverk. Tall kan diskuteres, her er mange usikre variabler, men mat og strøm har minst en ting til felles: Best kortreist.
Ap-leder Jonas Gahr Støre og saksordfører Espen Barth Eide spiller dobbelt. På den ene side skremmes det med at EU kan gjennomføre økonomiske eller politiske straffetiltak hvis vi sier nei til Acer. På den annen side lokkes det med vetoretten. Det samme gjorde Gro Harlem Brundtland, og hennes daværende rådgiver Støre, da Norge var i EØS-forhandlinger. Den gang ble den norske vetoretten solgt inn som en selvfølgelig nødbrems og vår nasjonale livsforsikring. Vi har fortsatt ikke brukt den. Og ingen snakket om mulige straffetiltak da vetoretten ble brukt som glidemiddel i EØS-debatten. Paradoksalt nok kan norsk tilslutning helt på tampen bli blokkert av Island, der det konservative (!) regjeringspartiet kan gå i spissen for et veto som medfører at heller ikke de øvrige EØS-landene kan slutte seg til Acer.
Tankene går til Stavanger-ensemblet, som synger at det ekje greit å vera foggel i dag. Det er sannelig ikke greit å være bekjennende sosialdemokrat heller. Først opplever vi en partiledelse som leverer det svakeste prinsipprogram i manns minne, før de begår tidenes dårligste valgkamp. Og ender opp med et elendig valgresultat. Deretter slåss de med nebb og klør for å selge ut nasjonens arvesølv, disposisjonsretten over en økonomisk evighetsmaskin som trolig har større verdi enn all verdens operative gullgruver.
Hva skal en stakkars sosialdemokrat gjøre ved neste valg? Holde seg for nesa mens en alternativ stemmeseddel forsøksvis puttes i urna?