AP-landsmøtet i atom-utakt med egne velger og med framtida

AUF-ere og andre kjempet en heltemodig kamp på AP-landsmøtet for at partiet skulle vedta å støtte norsk signering av traktaten for et forbud av atomvåpen. På forhånd hadde Norsk Folkehjelp fått laget en gallup-undersøkelse som vist at 85% av Aps velgere støttet et forbud. 9 av 10 av de støttet også forbudet selv om Norge skulle være det første NATO-landet til å signere. På forhånd hadde også et flertall av fylkespartiene vedtatt en støtte til et forbud.


Vi var mange som fulgte landsmøtet på nett og ble imponert over de mange gode innleggene for et forbud. Den store applausen gjorde at vi faktisk trodde at det var mulig at partiet vedtok å støtte atomvåpenforbudet. Men presset fra partiledelsen mot landsmøtet var sterkt, og det endte med at landsmøtet vedtok en tannløs uttalelse som ikke vil være et argument for å stemme verken for AP i framtida. Hvis det skal være en konkurranse i å være lojale overfor NATO, kan man like godt stemme på Aps konkurrenter – H og FrP.

Arbeiderpartiet har den rollen i norsk politikk, at om de bestemmer seg for en sak så er det en stor sjanse for at det blir vedtatt. Som et betydelig parti har de kjempet igjennom store reformer. De har styrt Norge i mange år på en god måte. Nå sliter partiet i motbakke. Solberg-regjeringen har vist at de også kan styre Norge. Velgerne har vansker med å se de politiske forskjellene mellom Høyre og AP. AP har ikke noe stort prosjekt, det holder ikke å angripe Solberg-regjeringen for det AP mener er deres manglende evne til å gjennomføre politikken som de to er enige om. Eksemplene er mange: Når folk er forbanna på at lensmannskontor blir lagt ned, så er AP fortsatt enig med Høyre i politireformen, men kritiserer gjennomføringa. Når folk er forbanna på at fødeavdelinger blir lagt ned at helseforetak, så tør ikke AP ta et oppgjør med helseforetaksmodellen, men svarer at de vil putte noen politikere inn i styrene i stedet. Som om det vil hjelpe! Aps største mulighet til å komme tilbake i posisjon er å fremme en annerledes politikk, en politikk som vil skape motstand, diskusjon og uenighet – men som kan begeistre! 

AP-landsmøtet vedtok å gå mot konsekvensutredning av oljeutbygging av Lofoten, Vesterålen og Senja. Det var ikke et spesielt modig standpunkt. Alle vet at en utbygging av LO-Ve-Se allerede er politisk død. Det var ikke en seier for miljøet, kjempa fram av AP, men bare at AP sluttet å kjempe mot tidsånden. Etter vedtaket har de ikke brukt tida til å være stolt av vedtaket, men til å dempe konsekvensene av det, gi alle et inntrykk av at det AUF feira som en miljøseier, slettes ikke er det, fordi AP vil bygge ut mer olje på andre steder.

Hvis partiet hadde ønsket å framstå som et alternativ til dagens regjering på en sak som opptar mange, så hadde de muligheten til å støtte atomvåpenforbudet. At de ikke gjorde det, kommer neppe til å redusere den massive forbudsstøtten hos partiets sympatisører. Det eneste de vil oppnå er at folk ikke stemmer, men setter seg i sofaen eller stemmer andre partier.

Anniken Huitfeldt er Aps ledende forbud-motstander. Vi kan ikke bare si nei til et forbud, vi må også engasjere oss i fredsarbeid sa hun – uten å antyde noe av hva partiet burde gjøre for fred. Hun skjønte kanskje sjøl at det ikke holdt. I seinere innlegg argumenterte hun for at en støtte til forbudet ville bety at vi mistet muligheten til å kjempe mot oppsigelsen av INF-avtalen. Hun argumenterte for at forbudstraktaten var en avtale om ensidig nedrustning. Det var nye og desperate argumenter som ble avvist av AUFs flinke nestleder Astrid Hoem. Hun påpekte at norsk støtte til et atomvåpenforbud nettopp kunne tvinge atommaktene til å sette seg ned sammen for å forhandle om nedrustning. Hoem viste til at støtte til atomvåpenforbudet nettopp var i tråd med den modige holdningen AP-landsmøtet i 1957 hadde, da de vedtok – i strid med USAs uttrykte vilje – å si nei til atomvåpen på norsk jord.

Det var den rød-grønne regjeringen der AP var med, som startet prosessen som førte til FN-vedtaket om atomvåpenforbud. Det er synd at AP ikke lenger ønsket å stå i bresjen for denne viktige saken. Men på samme måte som i Lofoten-saken tror jeg at tida arbeider for et atomvåpenforbud. Hvis vi ikke kommer i en krisesituasjon der atomvåpnene blir brukt og det meste går til helvete, vil vi vinne denne saken til slutt – enten det er med AP i bresjen eller med et AP som kjemper mot framtida. Kampen fortsetter – også i AP, og vi ønsker alle atomvåpenmotstandere lykke til!