Kultur

Antisemittismens problem

Å klistre merkelappen ”antisemitt” på enhver som ytrer seg kritisk mot Israels handlinger, er utslag av en ekstrem politisk kynisme og gjør kampen mot jødehatet en bjørnetjeneste.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Antisemittismen og jødehatet er dessverre nokså levende i det norske samfunnet. Det er vanskelig å si noe konkret om omfanget, men i løpet av en måneds tid registrerte Det Mosaiske Trossamfund (DMT) elleve tilfeller av sjikane, hærverk og trusler (”Krever at jødehat blir registrert NRK Østlandssendingen 27.03.12). DMT ønsker derfor at politiet starter registrering av jødehat i Norge.

Om det blir registrert eller ikke, så er det uansett grunn til å ta antisemittisme og jødehat på det største alvor (ikke minst etter tidligere stygge rapporter om mobbing av jødiske skolebarn). Det er også viktig å problematisere hva som egentlig faller inn under begrepet ”antisemittisme”, fordi bruken av begrepet har hatt en lei tendens til å sitt vel løst hos politiske krefter som har til hensikt å diskreditere, stigmatisere og stilne hva som måtte være av legitim Israel-kritikk. I denne forbindelse er det derfor viktig å understreke at kritikk av staten Israels rolle som okkupasjons og militærmakt, ikke er ensbetydende med antisemittisme og jødehat.

Israelske myndigheter, den israelske høyresiden, såkalte ”Israelvenner” eller kristensionistiske grupper og enkeltpersoner (ikke minst fra USA), har hatt en økende tendens til å stemple legitim kritikk av den jødiske staten som antisemittisk. Det er i tilfelle en uthuling av antisemittismens meningsinnhold. Misbruket av begrepet antisemittisme har også ført til absurde situasjoner hvor jøder som selv har ytret seg kritisk mot israelsk maktutøvelse, faktisk har blitt anklaget for å være antisemitter og ”selvhatende jøder”.

Antisemittismen må identifiseres for hva den er i sine groteske manifestasjoner. Å klistre merkelappen ”antisemitt” på enhver som ytrer seg kritisk mot Israels handlinger, er derimot utslag av en ekstrem politisk kynisme og gjør kampen mot jødehatet en bjørnetjeneste. Det bør derfor skilles klart mellom hva som i praksis er reell antisemittisme og hva som er legitim og høyst nødvendig kritikk av Israel. Jødehat og hatkriminalitet i form av verbale og/eller fysiske angrep på og trakassering av jøder og vandalisering av jødisk eiendom, er og forblir antisemittisme og kan ikke under noen omstendighet tas lett på eller tolereres.

I europeisk historie har antisemittismen vært en av de fremste strategiene for kynisk politisk maktutnyttelse i den hensikt å samle og oppildne massene mot innbilte samfunnsfiender. Det er derfor svært gode grunner til å være ekstra på vakt for at jøder igjen kan bli skyteskive og syndebukker for alt som er galt i denne verden. Med den vanskelige økonomiske situasjon som er i den vestlige verden for tiden, vil det være klart at minoritetsgrupper, uansett om det er jøder, muslimer, Romfolk (”sigøynere”) eller andre, i større grad er eksponert for fordommer, negative ytringer og rasisme.

Jødehat er heller ikke bare begrenset til ytterliggående islamister og tradisjonelle høyreekstreme og nynazistiske miljøer, men det er også mer "hverdagslige" versjoner av antisemittismen som nærmest umerkelig kan få innpass i det offentlige rom. En artikkel i nettutgaven til "Israel today Magazine", handlet om flere plakater med antisemittisk innhold som plutselig hadde dukket opp i demonstrasjonene til "Occupy Wall Street"-bevegelsen (Jones, R. "Israelis worried by anti-Semitic flavor of 'Occupy Wa St.' protests" 16.10.2011) . Plakatene ga visstnok klart uttrykk for klassisk antisemittisme hvor jødene fikk skylden for finanskrisen og de økonomiske problemene som så hardt har rammet millioner av amerikanere. Disse holdningene utgjør imidlertid en forsvinnende liten del hos en håndfull (og knapt nok det) av deltakerne i demonstrasjoner i regi av "Occupy Wall Street" og er ikke akkurat representativ for bevegelsen som sådan (som for øvrig ikke har noe med nazisme å gjøre).

Poenget i den ovennevnte artikkelen er like fullt en kraftfull påminnelse om at nazistenes antisemittisme startet i det små. Ofte kan det begynne som små drypp av mishagsytringer og rasisme, men resultatet kan over tid vise seg å bli destruktivt hvis disse ”dryppene” blir mange nok

Når det gjelder de norske forholdene, er det grunn til å legge merke til den bemerkelsesverdige tausheten den norske venstresiden har hatt når det gjelder antisemittisme og jødehatets utbredelse i den arabiske, persiske (iranske) og muslimske verden. Den norske venstresiden må etter mitt syn ta et grundig oppgjør med seg selv når det gjelder manglende kritikk av jødehatet som finnes blant muslimer, palestinere og hos islamistiske organisasjoner som Hamas og Hizbollah. Ved å unnlate å påpeke og kritisere antisemittisme hvor det enn oppstår, er norsk venstreside med på å vedlikeholde og sementere antisemittistiske holdninger og ytringer.

Mer fra: Kultur