USAs 45. president er ikke bare en motstander av det demokratiske partiet, men også en president som gang på gang uttrykker antidemokratiske holdninger. Allerede før han ble valgt – for øvrig med 2,8 millioner færre stemmer enn Hillary Rodham Clinton – uttalte han at det eneste valgresultatet han var villig til å godta, var en seier for Trump selv.
Senere har han gitt uttrykk for at Clintons folkeflertall bygger på valgjuks, og at valget av ham som president innebærer slutten på den tid da politikerne sviktet folket. I påhør av fire tidligere presidenter, Jimmy Carter, Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama fremstilte han seg selv som folkets redningsmann og de tidligere presidenter som svikere av folket. Aldri tidligere har noen president i en innsettelsestale så utilslørt rakket ned på sine tilstedeværende forgjengere.
Hans innsettelsestale vil gå inn i historien som en brautende, løgnaktig, brutal og selvforherligende retorisk orgie. Den eneste høydepunkt han maktet å skape, var fallhøyden for ham selv som president. Han overgikk enhver forventning om at han skulle sette sitt ego i sentrum, og knuste ethvert håp om at hans som nyslått president skulle uttrykke ydmykhet overfor oppgaven.
I den korte tid etter innsettelsen har Trump fortsatt der han slapp i valgkampen. Publikumsoppslutningen om innsettelsesseremonien var en av de laveste i nyere tid, trolig under en kvart million. Det har fått ham til å rase mot mediene som har rapportert om den lave deltakelsen. De samme faktabestridende utfall har også kommet fra hans pressetalsmann. Det finnes ingen nedre grenser for hva Trump er opptatt av som nyslått president. Den store ydmykelsen fant sted lørdag da kvinnemarsjen mot Trump samlet over en halv million på The Mall; ifølge eksperter var det tre ganger flere enn ved innsettelsen, og med millioner av demonstranter verden over, fra Wellington i New Zealand til Oslo, fra Fairbanks i Alaska til Nairobi i Kenya. Men ikke i Russland.
I sine kroniske antidemokratiske anfall truer Trump med å lukke presserommet i Det hvite hus, der de daglige pressebrifinger finner sted. Han vil ikke svare på spørsmål fra kritiske medier. Han truer med å få vedtatt lover som kan bidra til å straffe journalister for injurier, eller det Trump selv oppfatter som injurier. Han risikerer en åpen krig med amerikanske medier, kanskje med unntak av Fox News og Wall Street Journal.
Trumps oppslutning i folket er i ferd med å synke under 40 prosent, den laveste noen gang for en nyslått president. Det smerter for en stormannsgal narsissist. Men på lengre sikt varsler slike tendenser teppefall for Trumps presidentskap. USA kan ikke leve med en president som lyver mer enn han snakker sant, som bruker konfrontasjoner og trusler som våpen til å vinne fram, både hjemme og ute og som dyrker sitt ego mer enn nasjonens interesser.
Hvor lenge kan Trump holde på? Spørsmålet må stilles. Svaret ligger høyst sannsynlig hos toneangivende kretser i det republikanske partiet, som så vidt har tolerert Trump, men som innerst inne forakter ham. Dersom Trump synker til et lavmål i oppslutning, og det nærmer seg valg med fare for tap av posisjoner, vil ledende republikanere i Kongressen se seg om etter utveier for å bli kvitt Trump og få ham erstattet med en mer forutsigbar figur – visepresident Mike Pence, som tross sine sterke konservative holdninger likevel vil være innenfor komfortsonen i partiet.
Med Trumps totale mangel på reservasjoner i politiske spørsmål vil det neppe i løpet av de nærmeste to-tre årene bli vanskelig å finne grunnlag for riksrett. At Trump-familien nekter å gi slipp på bestyrelsen av private milliardforretninger kan være et kjært påskudd. Og hvor blir det av Trumps skatteopplysninger som skulle legges fram før valget? Ingen vet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Hva som skjer innad i USA utløser sterke rivninger tvers gjennom samfunnet. Men Trumps utenrikspolitikk – det vil i praksis si hans innfallsrike, spontane uttalelser og twitter-meldinger – kan utløse langt farligere situasjoner. Det gjelder særlig forholdet til Kina, der Trump beveger seg mot en konfrontasjon. Både han og utenriksminister Rex Tillerson har antydet at USA vil kunne stanse Kinas adgang til øyer og holmer i Sør-Kina-havet som er omstridt territorium, med motstridende krav fra land som Vietnam, Sør-Korea og Japan. Kina er i ferd med å ta seg til rette med bygging av flyplasser og militære støttepunkter. Men kan USA stanse dette med maktmidler? Da er man meget nær skuddveksling. I en situasjon der Trump åpner for handelskrig med Kina, gjennom straffetoll og i tillegg med trussel om diplomatiske forbindelser til Taiwan, vil konfrontasjoner lett eskalere til krigshandlinger.
Det er en kunnskapsløs, erfaringsløs, innsiktsløs og kompetanseløs president som har flyttet inn i Det hvite hus. Forberedelsene til maktovertakelsen vitner om kaos. Han er nå avhengig av et 50-tall politisk utnevnte fra Obama-administrasjonen for å kunne holde de administrative hjulene i gang. På det tidspunkt Trump avla eden, var kun to regjeringsmedlemmer godkjent av Senatet, den ene av dem forsvarsminister James Mattis. Utnevnelsene hittil fra Trump selv peker i retning av en regjering av milliardærer og gamle generaler. Så langt har general «Mad Dog» Mattis markert seg med en viss ballast av fornuft, mens finansministeren «glemte» å oppgi en formue på 100 millioner dollar på spørreskjemaet fra Senatet. Han glemte også å fortelle at han er styreformann i et investeringsfond i skatteparadiset Cayman Islands.
Og dette er bare begynnelsen på administrasjonen under USAs 45. president.