Ansvaret etterpå

Hvis ikke Norge kan ta ansvaret for våre forbrytere og uskyldige etter Syria-krigen, hvem skal da klare det?

IS har tapt, kalifatet har falt. Som etter alle kriger, er det tid for oppgjør. Hvordan skal seierherrene behandle de beseirede? Historien er full av lite ærefulle eksempler, der hevngjerrighet og sinne har gått foran menneskerettigheter, og der barn straffes for sine foreldres ugjerninger.

Både kvinner og menn har reist fra Norge for å krige for den islamske staten, eller for å bidra som bakkemannskap og tilretteleggere for terrororganisasjonen. Noen av dem har tatt med seg barna sine fra Norge, mange har fått barn i krigsområdene. I går meldte Aftenposten om fem norske søsken mellom ett og sju år som sitter alene igjen i en flyktningleir. Faren er drept. Moren har forsvunnet. Det er uvisst om hun fortsatt er i live. I alt er det anslått at rundt 40 norske barn befinner seg i leirene.

Til sammen er minst 2.000 barn fra 46 ulike land nå fanget i ulike leirer i Irak, Syria og Libya, ifølge Human Rights Watch. Tyskland, Russland, Frankrike og Sverige har allerede hentet hjem barn eller sagt at de skal gjøre det. Her i Norge har regjeringen nølt og slept beina etter seg. Splittelsen mellom Venstre og KrF, som vil hente barna, og Frp, som ikke vil det, har virket lammende. Nå sier Erna Solberg at det er riktig å hente de foreldreløse barna hjem. Men hva med alle de andre?

Situasjonen etter krigen i Syria er komplisert og vanskelig. Men det er ikke nødvendig å gjøre dette vanskeligere enn det er. Et helt grunnleggende prinsipp er at barn ikke skal straffes for foreldrenes forbrytelser. Barn er per definisjon uskyldige – og de er, som alle andre – selvstendige individer.

Vi tror på vår måte å behandle barn på, vår måte å ordne samfunnet på. Det er ganske selvfølgelig at det er best for disse barna å bli hentet til Norge og bli tatt hånd om her. Ikke bli overlatt til et brutalt liv i en flyktningleir. Med tanke på framtidig sikkerhet og kamp mot radikalisering av norske statsborgere, er det også best for Norge. Hvis barna ikke hentes hjem, risikerer vi at noen av dem kan bli en sikkerhetstrussel på sikt.

Kirkens preses Helga Haugland Byfuglien er av dem som har tatt til orde for å hente barna hjem. Hun har også sagt at foreldrene må bli med, fordi det ikke er riktig å skille foreldre og barn. Det er det grunn til å stille spørsmål ved. Norske myndigheter skiller foreldre og barn rett som det er, hvis det er snakk om omsorgssvikt. I dette tilfellet er det snakk om ekstremt grov omsorgssvikt fra foreldrenes side.

Det er likevel noen argumenter for å hente også de voksne IS-krigerne hjem og rettsforfølge dem her. I Syria finnes det ikke noe fungerende rettsapparat. Med mindre det lykkes å opprette et internasjonalt krigsforbrytertribunal, vil en norsk rettsprosess være den beste måten å dømme og straffeforfølge dem som har gjort seg skyldig i brudd på norsk lov ved å slutte seg til terrororganisasjonen IS.

Da Dagsavisen intervjuet Lama Faikh i Humans Rights Watch om dette rett før påske, minnet hun om to andre viktige faktorer, også: For det første at islamistene som har dratt til Syria ble radikalisert i sitt hjemland. De er avlet på norsk jord. Det gir oss et ansvar for å rydde opp etter våre feilgrep. For det andre at å finne ut mer om hva som har skjedd i radikaliseringsprosessen, kan ruste oss og gi verdifull kunnskap i arbeidet mot lignende radikalisering i framtida.

Dette handler ikke, som Frp later til å tro, om at Norge skal ta ansvar for terroristenes ve og vel. Det handler om at vi skal ta ansvar for at de ikke slipper unna. Om å ta ansvar for at de tar konsekvensene av ugjerningene sine. Når Frp så tydelig legger vekt på at fremmedkrigerne skal rettsforfølges av det ikke-eksisterende systemet i Syria, er det i beste fall naivt. Risikoen er stor for at de da slipper unna.

Denne holdningen bærer preg av manglende selvtillit på vegne av den norske rettsstaten. Hvis det finnes ett rettsapparat i denne verden som er rustet til å dømme og straffe IS-terrorister, må det jo være det norske. En av de aller verste terroristene verden har sett, fikk sin rettergang, dom og straff i det norske rettsapparatet og i den norske kriminalomsorgen. Det skortet verken på selvskryt eller superlativer da vi ga oss selv skussmål om hvor godt vi besto den prøven. Dette systemet bør kunne håndtere IS-terrorister, også. Og skulle det kreves forsterkninger, sitter Frp med justisministeren og bør kunne sørge for det.

En avansert rettsstat som Norge må kunne ta mål av seg til å håndtere forbrytelsene våre egne borgere har begått – og vi bør definitivt ta ansvar for uskyldige, norske barn.