Angrepet på Frp - en klassiker i politisk atferd

Var detikke den SV/RØDT-støttede AUF-opplærte AP-sentralmakt/regjering som nylig led et sviende nederlag? Fokus på egen politikk hadde vel vært på sin plass. Eller er det snarere feil med folket, når valgtaperen velger å vende aggresjonen mot en ytre "fiende" (les:Frp) for å lede oppmerksomheten bort fra egne problemer? Dette er en klassiker i politisk atferd. Denne aggresjon ble nylig illustrertav noen journalister, som tydelig er blottet for kunnskap om den norske politikk de prøver å formidle.

Disse representanter for den politiserende venstrevridde journaliststand forsøkte å identifisere en av valgvinnerne (les:FRP) med morderen Anders Behring Breivik, men avslørte vel egentlig sin egen kunnskapsløshet og/eller manglende respekt for demokratiet og norske velgere. Disse journalister er politisk ukomfortable med at norske velgere etter 22. juli, virkelig kunne finne på å avsette den SV/RØDT-støttede AUF-opplærte AP-sentralmakt. De er ukomfortable med virkeligheten: At det norske demokrati ønsker regjeringsmakt for et parti, som de forteller oss kan sammenlignes med antisemittiske/nazistiske høyrepopulistiske parti i Europa.
Med bilde av morderen Anders Behring Breivik sammen med Frp-lederen Siv Jensen, forsøker disse eksemplarer av journaliststanden å "formidle" virkelighet slik de selv ønsker den skal være.

Mitt anliggende er å sette fokus på primitiv kampanje- "journalistikk". Saken dreier seg bl.a. om hvorvidt 16,3 prosent av norske velgere som sokner til Frp skal regnes med som deltakere i det norske demokratiet, eller om de skal ekskluderes fordi Anders Behring Breivik en gang i tiden så vidt var innom partiet? Hva da med Senterpartiet som ga regjeringstaburett til Quisling?

Inspirasjon til den påfølgende kampanje-"journalistikk"kommer fra identifiserte norske kilder - som endog sitter i den SV/RØDT-støttede AP-regjering. Norske mediers oppfølging reiser flere spørsmål: Når "journalister" i NRK nærmest formidler at Frp er "i samme familie" som høyreekstreme bevegelser i Europa, hvorfor benytter de en sosialist og en marxist - hhv. SV-eren Heiki Holmås og Alf Gunvald Nilsen, som sannhetsvitne?
(SV-eren i den rødgrønne regjering trenger ingen presentasjon. Alf Gunvald Nilsen er erklært RØDT-sympatisør, og er amanuensis ved Universitetet i Bergen. Ideologisk er han "i samme familie" som den leninistiske venstrefascismen.)

Politiserende redaksjoner "formidler" gjerne virkeligheten slik de ønsker den skal være. Det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved f.eks. det politiserende NRKs legitimitet, som sågar befinner seg på subsidie-toppen i Norge. Denne topp-plassering er det ikke bønder, men journaliststanden som har. Den enorme medie-subsidiering skulle sikre et meningsmangfold. Men virkeligheten er at norske medier – med noen få unntak, går i flokk. De bidrar til den såkalte "politiske korrekthet" som blir stadig mer konform og unyansert. Menings-mangfoldet som medie-subsidieringa skulle bidra til, er like fraværende som "kongens nye klær". Det manglende mangfold i meningsdannelsen er både konfliktskapende, udemokratisk og derfor svært alvorlig.

Uroen og irritasjonen over dette - og den norske mediesituasjon, kommer tydelig til uttrykk i sosiale medier - der meninger ikke først må gjennom journalisters politiserte hjerneceller (les:filter). Denne uro er ikke blitt mindre etter de siste dagers mediepolitiserte "informasjons"-kampanje mot Frp. Når et parti som representerer mer enn 16 prosent av velgerne, forsøkes identifisert med morderen Anders Behring Breivik, burde varsellampen lyse.

Følgende er sitat hentet fra Halvor Tjønns kronikk i Aftenposten - om "Troverdighet i pressen":
"Mange utenlandske medier har slått terroristen Anders Behring Breivik i hartkorn med Siv Jensen. Kan vi da stole på det de skriver om andre saker? Slik kan det gå at mange, frivillig eller ufrivillig, fortsetter tradisjonen fra det gamle DDR. Propagandaavdelingen i kommunistpartiet SED tok det helt ut og arbeidet målbevisst etter devisen: 'Fortell ikke om tingene slik de er, derimot slik vi ønsker de skal være'. På slutten var det som kjent ikke mange, heller ikke blant kommunistpartiets trofaste kadre, som trodde på det som ble servert. Og da var løpet kjørt."