På Høyres landsmøte var det en debatt om man enten skulle anerkjenne eller forsvare det å være uorganisert i arbeidslivet. Mange trakk et lettelsens sukk da landsmøtet nøyde seg med å vedta at Høyre anerkjenner at arbeidstakere velger å være uorganiserte.
Men hva betyr egentlig det å anerkjenne? Ifølge bokmålsordboka fra Språkrådet betyr å anerkjenne å erkjenne noe som «riktig, berettiget, gyldig». I boka «Mellom ordene» av Jensen og Ulleberg beskrives det å anerkjenne som «en likeverdig relasjon der man bestreber seg på å forstå den andres perspektiv.» Og det står videre: «Man bekrefter den andres oppfatning av virkeligheten som gyldig og har en åpenhet for de sider ved den andres forståelse som er særlig avvikende fra ens egen.» Høyre må selvsagt gjøre sine egne fortolkinger av sine vedtak, men etter vårt syn kan det ikke herske tvil om at med dette vedtaket har Høyre en like sterk forståelse for det å være uorganisert som organisert. Dette er oppsiktsvekkende av et parti som hevder å framelske den norske modellen og et godt organisert arbeidsliv.
Det er bred enighet i samfunnet om at den norske modellen for samarbeid i arbeidslivet er helt grunnleggende for det lave konfliktnivået og den høye omstillingsevnen i norsk arbeidsliv. Modellen hviler på høy organisasjonsgrad på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. I det perspektivet er debatten i Høyre enda underligere, og gir lite troverdighet til regjeringens samtidige formuleringer om hvor viktig den norske arbeidslivsmodellen er både på samfunnsnivå og i bedriftene.
Sett fra vårt synspunkt bidrar regjeringen og Høyre med sine standpunkter til å undergrave et viktig fundament i det norske samfunnet.
Om det skulle være tvil: Vi støtter selvsagt organisasjonsfriheten som framkommer i Grunnloven. Å være fagorganisert er til sjuende og sist den enkelte sitt valg. Men et politisk parti kan både gi signal om verdien av å være organisert, og legge til rette for at folk organiserer seg. Det gjør ikke Høyre og regjeringsplattformen når de bestreber seg på å forstå verdien av å være uorganisert. Ved aktivt å anerkjenne gratispassasjerene i arbeidslivet velges en farlig vei, fordi konsekvensen fort kan bli at vi beveger oss i retning av et arbeidsliv som er ganske annet enn det vi har opparbeidet i Norge.