Når den norske ruspolitikken tas opp til debatt er det blitt vanlig å trekke frem eksempler fra andre land sin praksis for å argumentere for eller imot endringer av dagens lovgivning og praksis. Fremst i rekken av typiske eksempel-land er: Portugal, USA, Nederland og Sveits. Disse er kjent for å ha en mer liberal tilnærming i straffespørsmål og ett bredere medisinsk tilbud til de rusavhengige. Men det er forskjell fra land til land og eksempler bør helst være sammenliknbare overført til norske forhold, USA er på ingen måte dette. I motsetning til europeiske land som tradisjonelt har hatt en varierende grad av restriksjoner på omsetning og markedsføring av rusmidler har USA alltid hatt en enten/eller-tilnærming. I Europa har vi nasjonal lovgivning og føringer ned til detaljnivå godt hjulpet av EU-direktiver mens i USA er det statenes lover som i størst grad gjelder, særlig hva cannabis angår (Sveits er til en viss grad mer som USA med sine kantoner, men fortsatt nærmere Europa) Jeg var nylig i Irland en tur og så ett land med en røykelov som er som den norske, pubgjester jages ut på gata og 20-pakningen koster drøye 11 euro, dette er europeiske tilstander pr. 2017
Det mest ryddige for debatten er å trekke frem eksempler vi kan kjenne oss igjen i istedenfor å tåkelegge debatten med mer eller mindre karikerte skrekkeksempler fra land med helt andre tradisjoner. Den sveitsiske modellen med legemiddelassistert heroinbehandling er sammeliknbar med vår ordning for utdeling av bl.a metadon og subutex. Her er det en debatt hvorvidt vi skal gå så langt som sveitserne hvor det blir trukket frem at behandling er dyrt og lite målrettet. Men vi kan kjenne oss igjen i tilnærmingen til problemstillingen. Mens f.eks.. praksisen med medisinsk cannabis i USA viser at det i dette landet er relativt enkelt å få en resept for cannabis for lidelser vi neppe hadde regnet som alvorlige nok i Europa. Det er faktisk mulig gjennom EØS-lovgivning å få medisinsk cannabis fra nederlandske leger innført som medisin til Norge, blir dette etterhvert tillatt fra norske apotek blir det trolig for veldig alvorlige lidelser. Den portugisiske tilnærmingen med kommisjoner og behandlingstilbud for de pågrepet med narkotika er for alvor kommet inn i den norske politiske debatten. Flere partier har nå programfestet at de ønsker å dreie virkemidlene mot helsepolitiske tiltak fremfor de tradisjonelle justispolitiske virkemidlene inspirert av nettopp Portugal.
Når det fra forbudstilhengere stadig vises til Colorado til tross for den store avstanden til norske forhold er det lett å bli betenkt over hvorfor det er sånn(?) Actis-leder Mina Gerhardsen er kanskje fremst i rekken av debattanter som svartmaler med Colorado-eksempler. Men så blir det og hevdet at det er tidlig å trekke konklusjoner på 3 år, her blir forvirringen komplett. Men 16 år med vellykket portugisisk avkriminalisering bør være kraftige nok signaler hvis man vil være evidensbasert i argumentasjonen. Og ja det er avkriminalisert og dermed frivillig å ta imot help i Portugal, dette belaster ikke behandlingssystemet unødvendig med brukere uten problem da kommisjonene vil henvise folk med beviselige rusproblemer. Actis sin tilnærming hvor straff skal henge over som en trussel hvis man ikke tar imot hjelp man ikke trenger kommer til å sprenge kapasiteten i behandlingssystemet og er risikabelt med tanke på de som trenger hjelp og kanskje ikke får det p.g.a. mangel på behandlingsplasser. Foreningen for Human Narkotikapolitikk vil fraråde en politikk som ikke baserer seg på frivillig behandling i ordets rette forstand og oppfordrer politikerne til å ikke bare programfeste avkriminalisering av brukerdoser men og sette en grense for hvor mye man kan være i besittelse av uten at det får konsekvenser
Morten Muggerud
Styremedlem i Foreningen for Human Narkotikapolitikk