Debatt

Alvorsprat om åpenhet

Vi påvirker hverandre, enten vi er bevisste på det eller ikke. Likevel har vi alle at ansvar.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har blogget åpent om mine psykiske utfordringer siden 2016. I fjor var jeg også med i programmet «Sinnssykt» på NRK, som ga innblikk i livene til mennesker med psykiske lidelser.

Jeg blottla på mange måter sjelen min i den serien. Kanskje fordi jeg tenkte at det var bedre å angre på noe man har gjort enn ikke gjort.

I godt over tre år har jeg altså delt fra mitt innerste, og først nå vurderer jeg å slutte. Hvorfor?

Vi lever i et samfunn der mange deler ukritisk på sosiale medier. Og vi påvirker hverandre, enten vi er bevisste på det eller ikke. Likevel har vi alle at ansvar. Det er på høy tid at det ansvaret tas på alvor.

For noen uker siden løftet «NRK Innafor» tematikken om lukkede grupper på Instagram, der unge mennesker deler sine mørkeste tanker med hverandre.

Les også: Selvmord på instagram - Det er ikke en mørk materie vi kan overse

Å dele om egen psykisk helse på internett er ingen konkurranse om hvem som har det verst. Til det er livet alt for alvorlig.

I mitt tilfelle har det handlet mer om å finne et fellesskap. Opplevelsen av tilhørighet søker vi alle. For vi er flokkdyr. Vi er mennesker med egne sterke meninger, tanker, og følelser.

Jeg er 28 år gammel, og tilhører en annen generasjon enn de i det skjulte instagram-nettverket. Men det finnes mange andre plattformer å dele i. Jeg er også en del av et nettverk.

Åpenheten min har resultert i at mange mener mye om hvordan jeg lever livet mitt.

Jeg får en del henvendelser, tips og triks til hva jeg burde og ikke burde gjøre. I kommentarfelt, på mail, via SMS, til og med i brevform.

Jeg har kanskje bedt om det selv, og jeg setter jo pris på tilbakemeldinger. Problemet kommer i de periodene hvor jeg strever selv. Da er det utfordrende å skulle skru av. Det er vanskelig å plukke ut gode velmenende råd, blant mindre kloke meninger.

Noen forteller meg at jeg ikke skal stole på hjelpeapparatet. Noen ber meg kutte ut medisiner. Enkelte tar seg også tid til å sende meg både statistikker og forskning på hvor skadelig psykofarmaka kan være.

Jeg har fått beskjed om at jeg mest sannsynlig kommer til å dø 15–20 år tidligere på grunn av medisiner jeg tar. Jeg blir også kontaktet av ulike religiøse grupper. Mennesker som mener svarene jeg søker ligger i bibelen. Hva jeg burde og ikke burde spise.

Jeg tviler ikke på at rådene blir sendt i beste mening. Men dette er ikke uproblematisk. For vi må ikke glemme at det sitter noen i andre enden.

Bak et tastatur. Bak en skjerm. Bare fordi vi ikke kan se dem, betyr det ikke at de ikke er der. Et råd kan oppleves som godt å få. Men kan også sette i gang en farligere tankerekke hos mottakeren. Et godt råd kan også trigge.

Derfor ber jeg deg om å tenke en ekstra gang før du deler. Fra et menneske (som har delt mye) til et annet.

Mer fra: Debatt