Alt Søreide og Bakke-Jensen ikke sier

Libya-oppgjøret kan ikke bygge på regjeringas tåkelegging om krigen. I dag er det høring i Stortinget.

Mens det britiske parlamentets Libya-rapport avdekket at NATO-krigen mot Libya hjalp Al Qaida og var bygd på usannheter, ble dette fortiet i Solberg-regjeringas Libya-redegjørelse.

8. januar startet Stortingets oppgjør med Libya-krigen, med en redegjørelse fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Dersom Norge skal ta lærdom av krigen, er det viktig at Stortinget i de kommende ukene sørger for å ta i betraktning uavhengige eksperter og berørte, og at også krigens og beslutningsprosessens ubehagelige sider blir belyst.

Dessverre var det mest påfallende med ministrenes redegjørelser, alt de unngikk å nevne. Dagbladet kalte det en «markant vilje mot å lære noe av krigens erfaringer». Når man ser på de helt avgjørende fakta om krigen som ikke ble nevnt i redegjørelsen, er det lett å forstå hvorfor.

Under krigen mot Libya slapp Norge 588 bomber. Det er 100 ganger mer enn i alle bombeangrepene Norge hadde gjennomført mellom 1945 og 2011. Selv Norges mest NATO-lojale avis VG konkluderte med at Norge aldri har brukt mer dødelig og ødeleggende militærmakt mot et land som ikke hadde angrepet oss først, enn i Libya. Amnesty International har i rapporten «Libya: The Forgotten Victims of NATO Strikes» dokumentert en rekke tilfeller der flere hundre sivile er drept, lemlestet og gjort hjemløse gjennom NATOs luftangrep mot sivile strøk. Ifølge oberstløytnant Dag Henriksen angrep norske fly såkalt «sensitive mål» som selv ikke erfarne krigsnasjoner ønsket å bombe på grunn av den store sannsynligheten for å ramme sivile.

Likevel ble ikke sivile ofre for NATO og Norges bombing nevnt med ett ord i redegjørelsen. Om man mener alvor med at alle, uansett nasjonalitet og hudfarge, har samme menneskeverd, så må man i det minste ta seg bryet med å undersøke hvor mange sivile kvinner, menn og barn som ble drept og skadd i de norske bombeangrepene. Det har ennå ikke skjedd.

Et annet spørsmål som heller ikke ble berørt i regjeringas redegjørelse, var hvem Norge, under NATOs kommando, bombet fram til makt i Libya. Hvis noen i tiden etter 11. september 2001 hadde hevdet at Norges flyvåpen i framtida ville brukes til å hjelpe en verdenskjent Al-Qaida-kommandant med å erobre en hovedstad rett utenfor Europas stuedør, ville vedkommende trolig blitt sett på som gal.

Men det var nettopp det som skjedde under Libya-krigen.

Al-Qaida spilte en sentral rolle i opprørsalliansen, som med NATO og Norges støtte, drev den libyske hæren tilbake til hovedstaden Tripoli. Og da NATO og opprørsstyrkene erobret Tripoli, ble den beryktede Al Qaida-kommandanten Abdelhakim Belhadj utropt til hovedstadens øverste militære leder. USA har kjent til Belhadj helt siden han allierte seg med Osama bin Laden i Afghanistan, og hans libyske terrorgruppe ble offisielt innlemmet i Al-Qaida i 2007.

Al-Qaida og IS fikk gjennom NATOs regimeskiftekrig fotfeste, våpen og ressurser i Libya, og har brukt landet som utgangspunkt for terroraksjoner i Afrika, Midtøsten og Europa, inkludert Storbritannia og Tyskland. Mens det britiske parlamentet gjennom sin Libya-rapport tar opp denne skandalen, ble verken Belhadj eller Al-Qaidas rolle på NATOs side i krigen for regimeskifte nevnt i Libya-rapporten fra Petersen-utvalget eller i regjeringas redegjørelse for Stortinget.

29. mars 2011 sa Stoltenberg at Norge i folkerettslig forstand ikke var i krig i Libya. Dette til tross for at Forsvarsdepartementet få dager tidligere hadde konkludert med det motsatte. Forsvarsdepartementets konklusjon innebærer at motparten, med hjemmel i krigens folkerett, kunne angripe norske militære mål, potensielt også på norsk jord. Å villede Stortinget, folket og norske soldater i et så avgjørende spørsmål er svært alvorlig. Men regjeringa nevnte heller ikke dette med et ord i redegjørelsen.

Dessverre valgte regjeringa også å dekke over alt som har kommet fram om NATOs og Stoltenberg-regjeringas påskudd for å gå til krig, nemlig påstanden om et mulig folkemord i Benghazi. Det britiske parlamentets undersøkelse konkluderer med at dette påskuddet var basert på feilinformasjon. Falske nyheter, som at Gaddafi-regimet brukte bombefly mot fredelige demonstrasjoner og utstyrte afrikanske leiesoldater med Viagra for å begå massevoldtekt, ble aktivt spredt av NATO-regjeringer og medier.

«Det er merkelig at Norge […] fulgte USAs ønsker og var med på galskapen», konkluderer tidligere sjef for Norges etterretning, Alf Roar Berg sitert i Ola Tunanders Libya-bok. Han har selvsagt rett.

Stoltenbergs beslutning om å gå til krig mot et land som på ingen måte truet Norge, ble beviselig tatt på bakgrunn av feilinformasjon og propaganda om hva som skjedde i Libya, hemmelighold om Al-Qaidas rolle, og direkte løgn om krigens omfang og målsetninger. Nå har imidlertid Stortinget en mulighet til å gå inn i krigens realiteter, som Petersen-rapporten og regjeringas redegjørelse har fortiet eller sminket. Det er strengt nødvendig dersom Norge skal kunne lære noe av den katastrofale krigen.