Alt har sin pris

Effektene ved karantene ser ut til å kunne vare ved i flere måneder – i noen tilfeller også år – etter at karantenen er avsluttet.

Om lag 950.000 mennesker bor alene i Norge i dag. For dem betyr koronatiltakene i praksis at de ikke får ha fysisk kontakt med et annet menneske på lang tid. Ikke desto mindre har behovet for nærhet og omsorg aldri vært større enn i denne sosiale fimbulvinteren.

Forlengede tiltak

Tirsdag for to uker siden kunne Erna Solberg fortelle at tiltakene for å begrense spredningen av koronaviruset videreføres – i første omgang til over påske. Karantene- og isolasjonsbestemmelsene, hytteforbudet og stengingen av diverse helsetjenester, skoler og treningssentre opprettholdes.

Og så blir vi altså i tillegg bedt om å holde minst én meters avstand til andre mennesker, to dersom vi er innendørs. Og folket adlyder; hele 90 prosent av oss har unngått sosial omgang med nær familie og venner den siste tiden.

For de av oss som bor alene er nærhet til andre med ett blitt et paradoks; vi oppfordres til å være nære – men på to meters avstand. Den enkeltes psykiske helse kan synes ofret for fellesskapets somatiske helse og denne skyggesiden av koronatiltakene har etter vår mening fått for lite oppmerksomhet.

Behovet for nærhet

Vi mennesker er sosiale vesener som har behov for kontakt med og støtte fra andre. Får vi det, opplever vi tilhørighet, trivsel og vi utvikler oss. Og får vi ikke det, kan det ha negative følger for oss – både psykisk og fysisk.

For nyfødte og spedbarn er behovet for nærhet og kroppskontakt en viktig forutsetning for en sunn utvikling – faktisk kan det være skillet mellom liv og død. Og behovet for nærhet følger oss gjennom hele livet.

Vi vet etter hvert mye om de helsemessige gevinstene av fysisk kontakt og nærhet også i voksen alder. Klemmer og enkle berøringer bidrar bl.a. til å senke blodtrykket og stresshormoner i kroppen, samtidig som de øker vår motstandsdyktighet mot sykdommer gjennom å styrke immunforsvaret. Klemmer kan også utløse hormonet oksytosin, for mange kjent som kjærlighets- eller velværehormonet.

Ofte er det heller ikke så mye kroppskontakt som skal til før vi ser at en berøring har positiv effekt. Det er for eksempel vist at det å holde din ektefelle i hånden har en tydelig beroligende effekt når vi utsettes for en trusselsituasjon. Vel så interessant er det at å holde en anonym forsker i hånden har samme effekt. Altså har kroppskontakt i seg selv en positiv virkning på oss.

Når vi er kjent med de mange positive effektene av fysisk kontakt, er det ikke vanskelig å tenke seg til at fraværet av fysisk kontakt kan ha negative effekter for oss.

Alt har sin pris

The Lancet publiserte nylig en litteraturgjennomgang som så på nettopp de psykologiske bivirkningene ved karantene. Heriblant er både akutte og posttraumatiske stressreaksjoner, depressive symptomer, engstelse, søvnvansker og irritabilitet. Listen fortsetter – og den er lang. Gjennomgangen tyder i tillegg på at de skadelige effektene blir større og mer betydelige, jo lenger karantenetiden varer.

For de fleste er det kanskje ikke så overraskende at det å tilbringe tid i karantene har en negativ effekt på oss mennesker. Det som derimot er overraskende, og bekymringsfullt, er at disse effektene ser ut til å kunne vare ved i flere måneder – i noen tilfeller også år – etter at karantenen er avsluttet.

Med denne kunnskapen i bakhodet er det klart nødvendig å foreta en eksplisitt kostnads-nytte-vurdering, der de potensielle fordelene ved massekarantene veies grundig opp imot dens potensielle psykologiske skadevirkninger.

Den tunge usikkerheten

Som en sten til byrden kommer også usikkerheten knyttet til hvor lenge dette kommer til å vare. Folkehelseinstituttets Camilla Stoltenberg snakker nå om hele 18 måneder med tiltak før vi kan vende tilbake til normalen. Til sammenligning: se for deg at du står og venter på et tog. Du får beskjed om at det er forsinkelser – trolig 20 minutter, men ingen vet helt sikkert. Etter 20 minutter får du en ny beskjed om at toget er ytterligere 20 minutter forsinket – og hvem vet, kanskje kommer det ikke før om tolv timer. De fleste av oss ville synes dette var frustrerende og vanskelig å forholde seg til. Det ville skape forvirring, irritasjon, stress og utålmodighet.

Vi forventer selvfølgelig ikke at noen kan si noe absolutt om hvor lenge vi må leve med tiltakene. Men, vi forventer at ekstrapåkjenningen denne usikkerheten innebærer får et større fokus enn hva tilfellet hittil har vært.

Vi er ikke minst bekymret for de psykologiske konsekvensene denne sosiale distanseringen vil medføre i lengden – i et land der om lag 1/5 av befolkningen bor alene.

Vi skjønner at bruk av karantenetid har viktige smittevernfaglige begrunnelser. Vi skjønner også at hensynet til en klem eller en hånd å holde i, kan synes liten sett i forhold til hensynet til å stoppe denne pandemien. Vårt budskap er imidlertid klart. Det å ikke anerkjenne de psykologiske skadevirkningene av tiltakene blir en strutsepolitikk knapt en bananrepublikk verdig.

Tiltakene utgjør uten tvil en stor psykologisk belastning for oss alle – og perspektivet til de av oss som bor alene har hittil vært lite uttalt. Camilla Stoltenberg understreker at vurderingen av lengden på tiltakene er en politisk heller enn en smittevernsfaglig vurdering.

Hun sier også at det å ha like inngripende tiltak i lang tid ikke kommer til å gå. Man skader da samfunnet så mye at man kan forårsake mer helseskade enn -gevinst. Vi spør oss derfor: hvor lang tid er for lenge? Vi ønsker vel at vi kan ta imot historiens dom rakrygget og med hodet hevet; ja, vi gjorde det riktige. Gjorde vi ikke?