Alle trenger ikke mer penger

Å løfte de som sitter nederst ved bordet har vært en del av den norske folkesjelen gjennom hele vår moderne historie. Ingen skal ha kake før alle har fått brød, som en tidligere norsk statsminister angivelig skal ha sagt.

For de aller fleste av oss er Norge et fantastisk sted å bo. Vi har et velferdssamfunn med gode universelle velferdsordninger som gir alle tilgang til helsetjenester og utdanning, og vi har et sterkere sikkerhetsnett enn de aller fleste land.

Men det er ikke alle som er invitert til kakebordet.

I dag vokser 96.200 barn opp i fattige familier. Ett av ti barn risikerer å gå sulten til sengs, eller å ikke få være med på fotball eller annen idrett fordi pengene ikke strekker til. Vi vet at disse barna føler seg mer ensomme, mestrer skolen dårligere og at det er stor sannsynlighet for at fattigdommen vil gå i arv. Skal vi godta at så mange barn får en dårlig start på livet?

Selvfølgelig ikke. Det er ingen som ønsker at barn skal leve i fattigdom.

Siden 2015 har skiftende regjeringer arbeidet for at familiefattigdommen skal halveres innen 2030. Nå har det gått ti år, og det er knappe fem år igjen. Så hva er status?

Både røde og blå politikere har laget planer og gjennomført tiltak, men resultatene har uteblitt. Familiefattigdommen er like høy som for ti år siden. Da er det kanskje på tide å innse at det ikke er ambisjonene som mangler, men politikken og prioriteringene som er feil. Politikken er ikke målrettet nok.

Vi vet nok om hvem disse familiene er til å målrette innsatsen.

Les også: Gaza er ingen krig, skriver Jo Moen Bredeveien

Vi vet at mange leier boligen de bor i og at de flytter ofte. Men i boligpolitikken har politikerne sett seg så blind på «eierlinjen» at det hoppes bukk over at det å eie sin egen bolig er et uoppnåelig mål for stadig flere. Med enkle grep kan vi sikre en ny og mye mer rettferdig husleielov, som gir mer trygghet og forutsigbarhet for leietakerne. Men da må det prioriteres. I dag tas kostnaden av barna som vokser opp i fattigdom, som ikke får stabile bomiljøer.

Vi vet at aleneforsørgere og innvandrerbefolkningen er kraftig overrepresentert i fattigdomsstatistikken, og at barna deres deltar mindre i idrett og kultur, og er mer på fritidsklubber. Derfor er det krise at det på landsbasis ble lagt ned 69 fritidsklubber i fjor.

Tilgang til gode fritidstilbud kan være det som drar barna ut av utenforskap, og hjelper dem til å stanse den onde sirkelen hvor fattigdommen gis videre til neste generasjon. Men da må vi sørge for at flere har råd til å delta, og at barns rett til fritidsklubb i nærmiljøet lovfestes og følges opp med penger, særlig i utsatte områder.

Men det viktigste er å styrke økonomien til de som har minst.

Les også: Oljepenger lukter ikke, skriver Kjell Werner

Privatøkonomi seiler opp som en viktig sak i valgkampen, og partiene er i gang med å kappes om hvem som kan strø rundt seg med de mest populære løftene for å lette på folks lommebok. Det ser vi for eksempel i de siste budsjettforhandlingene før valget. Arbeiderpartiet vil ha billigere strøm til alle, Senterpartiet vil ha billigere mat til alle, og SV vil ha gratis barnehage til alle.

Gjennomgangstonen er tydelig: Alle skal få mer, også millionærer og folk med høye inntekter. Men trenger vi virkelig mer alle sammen, eller kan vi heller prioritere de som ikke har nok?

Det aller viktigste politiske løftet rettet mot nordmenns lommebøker i 2025, bør ikke være at alle skal få mer. Det bør være å halvere familiefattigdommen. Det er mulig, og det kan gjøres uten å svekke de universelle ordningene.

Barnetrygden er den enkeltytelsen som har størst betydning for å redusere familiefattigdommen. Å behovsprøve den er komplisert og byråkratisk, men om vi øker den kraftig og samtidig skattlegger den som inntekt, kan vi gi et solid løft til de med lave inntekter, mens de med høy inntekt får omtrent det samme som i dag. En ekspertgruppe nedsatt av regjeringen anbefalte nettopp det.

Les også: Vi må bygge våre egne sosiale medier i Norge, mener Cornelia Kristiansen

En dobling og skattlegging av barnetrygden vil gi omtrent 2000 sårt tiltrengte kroner per barn til de med de laveste inntektene. Om vi også gir et tillegg på 50 prosent til enslige forsørgere, som er overrepresentert på fattigdomsstatistikken, vil de få totalt 3000 kroner mer i måneden per barn.

Det vil utgjøre en enorm forskjell når kjøleskapet skal fylles opp, når regninger må betales og når foreldre må ta stilling til om de har råd til en sesong til med fotballtrening for 7-åringen. Det vil ikke løse hele fattigdomsproblemet i Norge, men det vil gi en historisk stor nedgang i antall barn som vokser opp i fattigdom. Målet om å halvere familiefattigdommen vil plutselig være innen rekkevidde.

Det er mulig å skape et samfunn hvor alle er invitert til kakebordet, men da må vi være villig til å innrømme at oppskriften vi har fulgt ikke har fungert. Alle kan ikke få mer om alle skal få nok.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Arild Hermstad

Leder for Miljøpartiet De Grønne, bystyrerepresentant i Oslo