Alle skal ned

Først tok de Rogaland. Nå tar de regjeringen.

«En slik seier til og jeg er fortapt», skal Pyrrhos av Epirus ha brutt ut etter å ha mistet det meste av hæren under avgjørende slag mot romerne. Nå er ikke Jens Stoltenberg konge av Epirus, men det må ha vært med skrekkblandet fryd han i går mottok resultat fra avstemningene under fylkesårsmøtet i Rogaland Ap.

Et stort flertall av delegatene stemte for et vedtak som i praksis er et klart ja til direktivet, i tråd med vedtaket som ble fattet av Arbeiderpartiets stortingsgruppe før jul. For Stoltenberg var dette en viktig seier. Lørdag reiste han for å klubbe ned et varslet fylkesopprør mot vikarbyrådirektivet. Og han lyktes. Slik han også vil lykkes med å få vikarbyrådirektivet vedtatt. Men det er en seier med kostnader.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at Stoltenberg tok turen vestover denne helgen. De to regjeringspartnerne, SV og Senterpartiet, har for lengst flagget sine nei til direktivet. Det samme har LO. Det ville ha vært en fordel for ledelsen i Arbeiderpartiet om den i det minste hadde støtte fra egne rekker.

Stoltenbergs problem er at sentrale deler av partiet er uenig med partiledelsen. Det samme gjelder store deler av grunnplanet. Og Rogaland er i Ap-sammenheng blitt et opprørsfylke i striden om direktivet. En etter en har noen av de største lokallagene i fylket satt foten ned. Stavanger. Karmøy. Haugesund. De krever alle at vetoretten i EØS-avtalen brukes mot direktivet. Da Stavanger ledet an med sitt vetokrav fulgte andre storbyer som Trondheim og Bergen.

Da Stoltenberg satte seg på flyet til oljebyen i vest var det med andre ord vel vitende om at et nei i Rogaland ville ha banet vei for nei også i andre fylker. Det var derfor nødvendig å hindre det. Slik sett var seieren udelt positiv for statsministeren.

Under lørdagens tale til årsmøtedelegatene gjorde Stoltenberg det klart at det i praksis ikke vil få noen betydning hva de vedtok dagen etter.

«Vi mener det samme som vi mente før», slo han fast med henvisning til at LO først sa et betinget ja, som endte med et klart nei til direktivet. Budskapet er ikke til i misforstå: Dette har ikke betydning for hva ledelsen i Arbeiderpartiet mener. Det samme gjelder krav om veto fra egne partirekker, enten det kommer fra lokal- eller fylkeslag. Direktivet skal vedtas.

Når det likevel var viktig å hindre et nei til direktivet fra Rogaland Ap skyldes det ganske enkelt at denne striden for Arbeiderpartiet handler om mer enn bare direktivet. Det handler om forholdet mellom partiledelsen og grunnplanet. Og om forholdet mellom partiet og fagbevegelsen.

Striden rundt direktivet har vist at Ap-ledelsen ikke har kontroll over grunnplanet i partiet. Den har snublet i sin egen retorikk og bidratt til å blåse liv i en storm som ikke vil stilne av, selv om direktivet bankes gjennom i regjeringen denne uken.

«Jeg synes det er trist, Jens, at du ikke lytter til 1,2 millioner fagorganiserte i Norge», sa Per Bjørn Eriksen fra Karmøy under lørdagens maratondebatt om direktivet. Eriksen har over 40 års medlemskap i både LO og Arbeiderpartiet bak seg. Etter debatten beklaget han overfor Aftenposten at partiledelsen opptrer «så arrogant» i saken.

Selv om Stoltenberg kunne innkassere seieren under søndagens avstemning er ikke Eriksen enestående. De siste ukene har vist at det buldrer på grunnplanet i Arbeiderpartiet. Både mot direktivet og måten partiledelsen har behandlet motstanden på. Når sentrale Ap-politikere direkte eller indirekte avfeier direktivmotstand som EØS-motstand, og anklager motstanderne for vikarierende argumenter, oppleves det som en verbal ørefik for mange gamle Ap-medlemmer som kanskje er tilhengere av både EU og EØS, men som nå frykter for økt press på arbeidsmiljøloven. Når de i tillegg får beskjed om at lokallagene selvsagt kan mene hva de vil, men at dette uansett ikke vil ha betydning for hva partiledelsen mener eller gjør, da gjør det selvsagt ikke saken bedre.

Alle skal ned. Enten det er innad i egne partirekker eller innad i regjeringen. Skal vikardirektivet vedtas må både regjeringspartnere, egne lokallag og LO overkjøres.

I dag er det ventet at vikarbyrådirektivet vil stå på dagsorden i regjeringens underutvalg. Der vil Kristin Halvorsen forklare hvorfor SV vil ta dissens. Først skal SVs regjeringsmedlemmer riktignok få grønt lys fra et ekstraordinært landsstyremøte, men i praksis er det avgjort at det blir dissens. Hva Liv Signe Navarsete gjør er mer usikkert, det blir trolig klart en gang denne uka. Men selv om hun skulle ende med å føre Senterpartiet inn i SVs fotspor tyder alt på at Ap-ledelsen vil få vedtatt direktivet, selv om de skulle bli tvunget til å gå i allianse med de borgerlige for å sikre flertall i Stortinget. Hvis ikke ledelsen i Arbeiderpartiet snur - noe ingenting tyder på - vil altså direktivet bli vedtatt. Men det vil være en seier som koster dem dyrt.

Da det fredag ble klart at SV vil ta dissens i regjeringen førte det til spontan applaus fra sentrale deler av fagbevegelsen. «SV har sett at en nesten samlet norsk fagbevegelse deler SVs syn om at norsk arbeidsliv totalt sett er bedre tjent med at direktivet ikke innføres», uttalte Fagforbundets mektige leder Jan Davidsen og slo fast at han håper dissens «vil presse Ap og Sp til å tenke seg om en gang til».

Stoltenberg lyktes altså under fylkesårsmøtet i Rogaland. Betyr det at roen nå vil senke seg i Ap-leiren? Selvsagt ikke. Mens Rogaland sa ja vedtok fylkesårsmøtet i Finnmark Ap lørdag å si nei. Kommende helg er det nye årsmøter. Vikarbyrådirektivet vil bli tema. Selv om det allerede kan være vedtatt i regjeringen.

For det første er ikke vikarbyrådirektivet vedtatt før det er vedtatt. Direktivmotstandere i Arbeiderpartiet vil dessuten ha en annen grunn til å holde stand, uavhengig av om de har mistet troen på seier: De vil vise at partiet ikke er samstemt. Fordi de frykter for partiets rykte i fagbevegelsen. Det handler kort sagt om hvem som skal innkassere den politiske kapitalen fra en motstand som stikker dypt i store deler av fagbevegelsen.