Alle skal få en gravferd i tråd med egne verdier – men hvem betaler?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

La meg si det først: Jeg heier på strategien. Den nye nasjonale planen for et livssynsåpent samfunn er både nødvendig og riktig. Her anerkjenner regjeringen endelig noe mange av oss har visst lenge: At det finnes et gap mellom idealer og praksis når det gjelder retten til å leve – og dø – i tråd med egne verdier.

Men hva hjelper det med gode ord, hvis det ikke følger ansvar og handling med?

Jeg jobber som seremonileder i livssynsåpne begravelser. De siste årene har jeg sett flere tilfeller der familier må bruke titusenvis – noen ganger hundretusen – for å kunne ta farvel med sine i et lokale uten religiøse symboler.

Det offentlige tilbudet er fraværende mange steder. I noen kommuner har man lokaler, men praksis for utlån er uklar. Noen steder sier man nei av «prinsipp». Andre steder vet ingen hvem som egentlig bestemmer. 

Resultatet? Fortvilte etterlatte, dyre løsninger – og symbolsk forskjellsbehandling.

Formelt er det kommunene som har ansvaret, ifølge gravferdsloven. Men uten nasjonal finansiering, handlingsplaner eller tydelige krav, står hver kommune alene – og forskjellene blir store. I praksis er det altfor mange som ikke får den støtten de har krav på.

Derfor er det bra – og på høy tid – at regjeringen i den nye strategien erkjenner at det er for få livssynsåpne rom i Norge. De varsler kartlegging og dialog. 

Det er fint. Men dette vet vi jo allerede. Det finnes rapporter og kunnskap fra før. Det som mangler, er konkret forpliktelse og reell prioritering.

Gravferdsloven sier at avdødes livssyn skal respekteres. Men hva hjelper det, hvis ingen sørger for at det finnes et egnet sted å gjennomføre seremonien? Hvis samfunnet skal være livssynsåpent, men det i praksis ikke er tilgjengelig?

Jeg vil bestemme over aska mi sjøl

Jeg har skrevet og snakket mye om dette. Og jeg har sett hvor vondt det blir for pårørende som ikke føler seg trygge på at avskjeden speiler livet til den de elsket. 

Det handler ikke om luksus. Det handler om verdighet, om prinsippet om likebehandling – og om tilliten til at samfunnet er der når vi trenger det som mest.

Derfor håper jeg at regjeringens strategi ikke bare blir et dokument som blir lagt bort. For mange av oss vet allerede hva som trengs. Vi har sett virkeligheten, og vi har forslagene.

Det vi trenger nå, er handling.

Kjære statsråd, dette er et felt der symbolske tiltak ikke er nok. Hvis dere virkelig vil sikre trosfrihet og likebehandling i praksis, må dere sørge for at alle kommuner har tilgjengelige, verdige og livssynsåpne seremonilokaler. Det betyr nasjonale krav, finansiering og klare retningslinjer.

Ingen skal måtte betale 100.000 kroner for å følge sin overbevisning. Det handler ikke bare om gravferd – det handler om rettferdighet. Og om tilliten til at samfunnet også bærer oss når vi står i det mest sårbare.

Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke?