Aldri «norsk nok»

Jeg skulle ønske de som nå sitter med makten til å bevilge eller tilbakekalle statsborgerskap kunne vært på kontoret sammen med meg mens jeg fortalte en kvinne i 60 årene at hun dessverre ikke hadde bestått statsborgerprøven denne gangen heller.

I løpet av min tid som ansatt i Oslo Voksenopplæring opplevde jeg hvordan norsk statsborgerskap påvirker menneskers liv. Jeg skulle ønske de som nå sitter med makten til å bevilge eller tilbakekalle statsborgerskap kunne vært på kontoret sammen med meg mens jeg fortalte en kvinne i 60 årene at hun dessverre ikke hadde bestått statsborgerprøven denne gangen heller. At hennes søknad om statsborgerskap til UDI kommer til å bli avslått og hun blir nødt til å søke på nytt. 3700 kroner til søknad og 4000 kroner etter fire forsøk på å bestå statsborgerprøven var forgjeves. Hun må begynne prosessen helt fra begynnelsen av. Dette var én av fem lignende samtaler som gjerne fant sted i løpet av en helt vanlig arbeidsdag.
 
Flere av menneskene jeg møtte under arbeidet med statsborgerprøvene hadde bodd i Norge hele sitt voksne liv. De snakket norsk, men hadde ikke gått på skole og lært seg å pugge til prøver slik vi gjør i Norge. De hadde ikke lært seg å mestre digitale verktøy slik vi lærer i Norge. Derfor var de sjanseløse i prosessen fra å logge seg inn på Kompetanse Norge sine nettsider for å melde seg på statsborgerprøven, til å gå inn på pensumsidene og pugge all teksten, for så å stille opp på Servicesenteret for å ta flervalgsprøven på en datamaskin i et rom sammen med 20 andre testdeltakere. Men de tok prøven igjen og igjen, betalte 1000 kroner for hvert forsøk. For hvis de prøvde mange nok ganger så måtte de vel klare å bestå tilslutt?
 
Og kanskje går det gjennom tilslutt. Kanskje får de det røde passet. Endelig norsk statsborger etter mer enn et halvt liv i Norge. De får en invitasjon til seremoni i rådhuset, og blir akseptert som borger av landet de har regnet som sitt eget, men først nå våger å ta innover seg fullt og helt. Endelig kan de slappe av som norsk borger på lik linje med alle andre rundt seg. Eller?
 
På tirsdag skal det stemmes i stortinget over hvorvidt tilbakekalling av statsborgerskap skal fortsette å bli praktisert slik det gjøres i dag. I dag kan norske statsborgere bli fratatt passet sitt hvis norske myndigheter mener at det skjedde en feil under prosessen med tildelingen av statsborgerskapet. Det finnes i dag ingen foreldelsesfrist for denne praktiseringen. Norske statsborgere som har bodd her i flere tiår kan risikere å få forhåndsvarsel og deretter vedtak fra norske myndigheter om at de mister sitt statsborgerskap fordi utlendingsmyndighetene mener at de gav gale opplysninger før vedkommende fikk innvilget opphold. Disse menneskene kan ha kommet til Norge som barn, og nå skal de straffes for opplysninger de gav før de nådde kriminell lavalder.
 
Her går skillet mellom meg selv, og min kollega Amina. Vi er like gamle, har lik utdannelse og jobber med de samme prosjektene. Vi er begge vokst opp i Norge og er norske statsborgere. Amina risikerer å bli fratatt sitt norske statsborgerskap, mens jeg er trygg livet ut. Amina vil aldri kunne bli “norsk nok”, fordi hun må leve med trusselen om at hun kan bli kastet ut av landet. Hvorfor skal Amina være redd for å bli gjort statsløs mens jeg selv slipper? Hvorfor skal ikke Amina få den samme følelsen av trygghet i landet vårt som det jeg har? Hun kan ikke gjøre noe med det, hun kan bare leve livet og håpe på at hun ikke blir kontaktet av norske myndigheter, og at saken hennes ikke blir gjenopptatt. Det kan skje når som helst, eller ikke skje noen gang. Denne uvissheten skaper en frykt hos Amina, som jeg selv slipper.

 Praksisen med tilbakekalling av statsborgerskap deler borgere som Amina og meg i to grupper: de som kan bli fratatt statsborgerskapet sitt, og de som ikke kan det. Våre pass ser like ut, men Amina sitt bærer med seg en bismak, og kunne kommet med påskriften: ”Norsk, men aldri norsk nok”. Mange mennesker opplever i dag å gå i frykt for at norske myndigheter skal ta fra dem livene deres. Amina forteller meg om spredning av frykt blant sine venner, og historiene er mange. Familier som blir splittet, barn som kanskje aldri har vært utenfor Norge blir kastet ut med familiene sine, og mennesker blir gjort statsløse. Ingen av oss tjener på at en slik frykt sprer seg i Norge.
 
Både statsborgerprøven og praksisen med tilbakekalling av statsborgerskap er modeller der de som har mest å tape blir taperne. Det handler ikke om den enkeltes vilje til å integrere seg, men om samfunnets signaler om at du aldri vil bli helt integrert. Praksisene demonstrerer hvilke borgere Norge vil ha, og hvilke som er annenrangs. De som derimot trenger det mest, de som kanskje kommer fra et liv uten trygghet skal heller ikke få oppleve trygghet i Norge. Eller sånne som Amina, vokst opp i Norge med trygge arbeidsutsikter og god økonomi. For henne, og majoriteten av testdeltakerne er statsborgerprøven kun et lite og overkommelig hinder. Allikevel må hun føle på en utrygghet i landet hun på papiret er en del av, men i teorien aldri vil bli trygg i.