Januar er en måned med en bitter smak for de ca 1000 innbyggerne i den lille landsbyen Palomares i Spania. En dag denne måneden i 1966 førte en ulykke til at et amerikansk bombefly eksploderte og brant opp, mens de fire hydrogenbombene om bord, hver av dem 70 ganger kraftigere enn Hiroshimabomben, falt ned. Heldigvis ble det ikke utløst en termo-nukleær eksplosjon, men for to av bombene eksploderte det konvensjonelle sprengstoffet og radioaktivt plutonium ble spredt ut over store områder.
Finnes det noen garanti for at vi i Norge aldri vil bli utsatt for slike uhell? Nå er den kalde krigen over, og B-52-fly flyr ikke konstant over Europa med hydrogenbomber i buken. Men atomubåter virrer stadig rundt i verdenshavene med sin dødelige last, og i bunkerser og siloer i USA og Russland står atombomber klare til utskytning på minutters varsel. Nylig skrev Dagbladet at Russland har utviklet nye drone-atomubåter, og en del av dem har sin base ved Kolahalvøya.
Ulykker skjer, og risikoen øker med antallet atomvåpen og tiden de er i operasjonell modus. Tør vi virkelig å sitte stille og akseptere dette?
Og hva vil skje dersom en ulykke skulle inntreffe? Vi har fått beskjed om å kjøpe inn jodtabletter og holde oss innendørs og spise boksemat i tilfelle en atomulykke. Men vil vi i det hele tatt få vite hva som foregår? Erfaringene til mange ofre for atomvåpenuhell er at saken blir dysset ned, og at informasjonen som kommer ut er både forsinket, mangelfull og misledende. Slik også i Palomares, der befolkningen samlet opp bomberester og tok med hjem som suvenirer, ingen ble evakuert, og amerikanske soldater begynte på en opprenskingsjobb uten noe verneutstyr.
Etter over femti år kjemper fremdeles mange kreftsyke amerikanske soldater for erstatningen de mener de har krav på, siden kreften trolig er forårsaket av strålingen de ble utsatt for i Palomares. Men de kan ikke bevise at det er strålingen som har skylda. Samtidig er fremdeles over 50 000 kubikkmeter jord i Palomares fortsatt forurenset av radioaktivt materiale, og det blir verre for hvert år som går fordi plutoniumet degenererer til enda skadeligere stoffer, blant annet americum.
FNs atomvåpenforbud pålegger stater å rense opp forurensede områder og tilby hjelp til atomvåpenoverlevende. Spanias regjering lovet høsten 2018 å tilslutte seg atomvåpenforbudet. Det betyr håp for befolkningen i Palomares om at det endelig kan bli fortgang i resten av opprydningen etter ulykken.
Den norske regjeringen har så langt valgt å stille seg utenfor atomvåpenforbudet. Dermed godtar de den uakseptable risikoen for uhell, og lukker øynene for atomvåpen-overlevendes kamp for rettigheter. Atomvåpen bør fortsatt være lovlig, mener de.
Men her har bystyret i Bergen og andre norske byer og tettsteder en sjanse til å ta et bedre valg. ICAN, den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen, oppfordrer nå byer til å tilslutte seg et opprop til støtte for atomvåpenforbudet. Bergens folkevalgte kan si klart ifra om at Bergen ikke skal være et bombemål, at de ikke aksepterer faren atomvåpen utgjør for sine innbyggere, og at atomvåpenofre verden over skal anerkjennes.
Så langt har byene Toronto, Los Angeles, Baltimore, Sydney og Melbourne tilsluttet seg ICANs opprop, og Milano, Barcelona, Hiroshima og Nagasaki er i ferd med å slutte seg til. Også Oslo, Paris og New York er i en prosess for å tilslutte seg initiativet.
Vi ber bystyret stille seg bak denne teksten: «Vår by, Bergen, er dypt bekymret over den alvorlige trusselen atomvåpen representerer for lokalsamfunn over hele verden. Det er vår overbevisning at våre innbyggere har rett til å leve i en verden uten denne trusselen. Enhver bruk av atomvåpen, enten med vilje eller ved et uhell, vil ha katastrofale, vidtrekkende og langvarige konsekvenser for mennesker og miljø. Derfor støtter vi FNs traktat om atomvåpenforbud (TPNW) og oppfordrer vår regjering til å signere og ratifisere traktaten.”