Aldri glemme, alltid lære

Vi må fortelle ungene våre hva som skjedde, hvordan det skjedde og viktigst av alt, hvorfor.

Denne måneden er de ni år siden terroren rammet Norge. Ni år siden hverdagen ble snudd på hodet og verden vår endret seg for alltid.

Årene er ikke bare tall eller i neste års tilfelle, et jubileum, men årene markerer en ny generasjon som aldri opplevde å stå lamslått foran TVen, i telefonsamtale med familie eller se foreldre falle sammen i gråt.

Nesten alle du spør kan fortelle deg nøyaktig hva de gjorde 22 juli 2011.

De kan fortelle hvordan de følte seg, hvem de ringte og hvor de var. Selv var jeg på Bornholm på sommerferie. Vi var på vei hjem fra tur når søsteren min som jobbet i Oslo og stod noen kvartaler unna regjeringsbygningen ringte til pappa og fortalte om bomben.

På TVen i en feriehytte i Danmark satt jeg selv, 9 år gammel, og så bilder fra en hovedstad i røyk, mens varsler om skyting på Utøya jevnlig dukket opp på skjermen.

Det var denne dagen jeg lærte om AUF for første gang.

Les også: «Omveien de tok, kunne på en annen dag vært fatal»

Fem år senere i 2016 meldte jeg meg inn i AUF. Det var ingen spesiell grunn. Jeg hadde et mildt engasjement for samfunn og visste fra kommunevalget i 2015 at Arbeiderpartiet var mitt parti.

Sommeren etter jeg meldte meg inn, møtte jeg Utøya for første gang. Det eneste jeg hadde sett av øya var helikopterbilder av overlevende og pårørende, men etter sommerleiren i 2017 ble denne øya til mitt favorittsted.

Kanskje mest spesielt var å lære om historiene til overlevende.

Hver gang jeg er på Utøya går jeg gjennom Hegnehuset og Arbeidsmiljøloven. Her kan man lese historien til øya, lese en tidslinje over hendelsesforløpet 22 juli og se synlige spor etter terrorangrepet.

Utøya er et sted for læring, men det er ikke alle klasser som slipper til.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nå er en ny generasjon blitt født som ikke levde under angrepet. Det er på grunn av disse nye generasjonene at vi ikke bare må huske selv, men vi må lære bort. Vi må lære ungene våres hva som skjedde, hvordan det skjedde og viktigst av alt, hvorfor.

Terrorangrepet 22 juli 2011 var et politisk attentat mot Arbeiderpartiet og AUF. Sårene leges enda og det hatet som drepte 77 mennesker lever fortsatt.

Det er ikke kun i juli-måneden i forbindelse med minnesmarkeringer vi skal snakke om 22 juli, men også i klasserom, på arbeidsplassen og sammen med familie.

Noe av det mest skremmende for meg som «ung politiker» er kommentarfelt der ungdom, voksne og eldre kan spy ut hatefulle kommentarer, sjikanere andre unge politikere og hetse samfunnsdebattanter.

Vi som jobber med politikk skal tåle kritiske kommentarer, men grensa går ved personangrep.

Les også: Anmelder hatbrev: «Hurra for 22. juli»

Anders Behring Breivik sitt manifest var utdrag fra hatefulle artikler og en oppsummering av annet grums man finner på nettet. Det var ikke bare hans egne tanker og ideer.

Ikke bare må vi som samfunn minnes det som skjedde, men vi må jobbe aktivt for at det ikke gjentas. Politikere på både venstre og høyresiden vet hvordan det er å få hatefulle meldinger og vi må jobbe sammen på tvers av partilinjer for å få en debatt der vi respekterer hverandre.

Mange har et forhold til 22 juli enten gjennom at de kjenner noen pårørende, fordi de selv husker følelsen da nyhetsvarslene kom inn eller fordi de hørte bomben smelle.

Bruk 22 juli til å spørre og til å lære. For det er sammen vi bekjemper fortiden for å gjøre vår felles framtid tryggere.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.