Mange studier viser at mennesker med psykiske lidelser lever langt kortere enn befolkningen for øvrig. Psykiater Siri Nome har undersøkt dødsfall ved Sandviken psykiatriske sykehus i Bergen. Pasientene hadde stor overdødelighet og hovedårsaken var hjerte- og karsykdom. Dette er funn til å bli forskrekket av. Nome har undersøkt sykehistorien til 4.500 førstegangspasienter. Hele 18 prosent døde i 20-årsperioden. De aller fleste av naturlige årsaker, særlig hjerte/kar-sykdom, og nesten halvparten døde under to år etter sykehusoppholdet.
Alle kan rammes av psykisk sykdom og man skal være forsiktig med å framstille mennesker med psykiske lidelser som en svak gruppe. Men det er åpenbart at tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen hadde et poeng da han uttalte at mennesker med psykiske lidelser sitter nederst ved bordet i helsevesenet. Til tross for at vi har bak oss en opptrappingsplan for psykisk helse og ser stor åpenhet om og mer toleranse for psykiske helseproblemer, er pasienter med psykiske lidelser en gruppe som trenger oppmerksomhet og solidaritet. Når vi ser tall som viser at de i tillegg til å leve med til dels store psykiske helseplager kan forvente å leve langt kortere enn befolkningen for øvrig, må vi slå alarm. Dette er en kunnskap vi ikke kan kjenne til uten å sette det på dagsorden.
Tallene fra Bergen bekreftes i andre land. Svenske forskere har undersøkt forventet levealder hos personer som har vært sykehusinnlagt på grunn av psykiske lidelser i Danmark, Finland og Sverige i årene 1987 til 2006. Studien viser at psykisk syke har to til tre ganger høyere dødelighet sammenlignet med den øvrige befolkningen, i alle de tre landene.
En annen svensk studie viser at mennesker med psykiske lidelser dør 15 til 20 år før resten av befolkningen. Den britiske professoren Graham Thornicroft kaller det en skandale. «Dersom en slik vesensforskjell i forventet levealder hadde rammet en mindre stigmatisert gruppe av befolkningen, hadde det blitt ramaskrik», sier han om tallene. Jeg kunne ikke vært mer enig. Noe av forklaringen er knyttet til livsstil; kosthold, passivitet, tobakksbruk. I tillegg viser det seg at psykisk syke er underforbrukere av andre helsetjenester enn det som er knyttet til psykisk helse. Til sammen danner dette et vondt bilde av en situasjon som kunne vært unngått. I dagens velferdssamfunn burde dette vært fanget opp og gjort noe med. Det er lett å virke moraliserende når man kommer trekkende med at folk må være mer fysisk aktive, spise sunt og droppe røyken. Men vi kommer ikke unna dette. For psykisk syke er det ekstra viktig å ha oppmerksomhet på livsstil fordi omfanget av inaktivitet, overvekt og tobakksbruk er høyere enn i befolkningen for øvrig.
Men er man alvorlig psykisk syk og enten tilbringer mye tid på institusjon eller bor alene i bolig med en form for tilsyn, er ikke vilkårene så gode for den enkelte til å ta grep om livsstilen.
Mange mestrer ikke å lage mat eller det kan være stusslig å lage bare til seg selv. Det å gå ut på tur kan være vanskelig og skummelt. Røyken kan være en god venn å ha om man er nedfor og kanskje isolert. Det er derfor nødvendig at hjelpeapparatet, både på institusjonene og i kommunene, tar livsstilsutfordringene på alvor. Alt henger sammen med alt. Somatikk og psykisk helse er to sider av samme sak. Det er vanskelig å bli bedre av psykisk sykdom hvis resten av kroppen er i dårlig form. Og det er vanskelig å få kroppen i form hvis tankene har det dårlig. Derfor må hjelp med psykiske plager også være hjelp for en god somatisk helse.