Akademisk arroganse fra Anners Lerdal

Anners Lerdal, professor ved Universitetet i Oslo, kom den 4. juli med vidløftige påstander om Spekters synspunkter som ikke har rot i virkeligheten og som faller på sin egen urimelighet.

Lerdal hevder nemlig at Spekter og undertegnede mangler ambisjoner for helsetjenesten fordi jeg har uttalt at ikke alle trenger mastergrad for å kunne dekke arbeidslivets fremtidige behov. Han hevder videre at jeg har sagt at det ikke er behov for sykepleiere med mastergrad i kommunehelsetjenesten, og at jeg som leder av Spekter ikke forstår betydningen av kompetanse for utviklingen og kvaliteten på helsetjenestene.

Både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten har behov for sykepleiere med mastergrad, men det er på langt nær slik at alle sykepleiere trenger en slik videreutdanning. Det er helt riktig som Lerdal skriver at de som har mastergrad har tilegnet seg verdifull kompetanse som kommer helsetjenesten og dermed også pasientene til gode. Det vil imidlertid ikke være behov for at alle sykepleiere har mastergrad. Sykepleierne har en solid, treårig høyskoleutdanning. Lerdal går langt i å skape inntrykk av at masterutdanninger er nødvendig for å gi god sykepleie, og for refleksjon og videreutvikling av faget. Det er ikke bare feil, det kan også bidra til å skape unødvendig bekymring i befolkningen om at sykepleierne ikke har nødvendig kvalifikasjoner. I tillegg er det en ren undervurdering av grunnutdanningen i sykepleie. Den er som kjent forskningsmessig forankret og gir kompetanse på bachelornivå. Nettopp derfor opplever arbeidsgiverne sykepleierne som en svært kompetent, reflektert og utviklingsorientert yrkesgruppe med høy faglig integritet.

Sykehusene er gjennomgående godt fornøyd med de videreutdanningenehøyskolene hittil har tilbudt, og som har hatt ett til to års varighet. I landets sykehus har for eksempel over en tredjedel av sykepleierne slik videreutdanning og er spesialsykepleiere. Sykehusene og Spekter har vært kritiske til at høyskolene nå flere steder avvikler disse videreutdanningene og bare tilbyr et lengre mastergradsløp. Det bør være mulig å tilby begge deler, og det er gledelig at kunnskapsministeren har tatt til orde for en sterkere styring av universitets- og høyskolesektoren. Utdanning skal tjene flere hensyn enn arbeidslivets behov, men det må være åpenbart også for professorer som Anners Lerdal at arbeidsgivere som har ansvar for kompetansesammensetning og pasientbehandling, må få et ord med i laget.

Både professor Lerdal og andre i universitets- og høyskolesektoren må påregne at Spekter og de andre arbeidsgiverne kommer til å ha meninger om arbeidslivets behov for kompetanse. For egen del kommer jeg til å gjenta at det i framtidas arbeidsliv kommer til å være behov for både de med master, de med bachelor og ikke minst de med en yrkesrettet utdanning.