Når Nelson Mandela nå minnes som vår generasjons største politiske leder, vil alle gjerne kaste seg på denne globale stemningsbølgen. Men støtten til ANC, dens helt avgjørende allierte i fagbevegelsen, COSATU, og Nelson Mandela selv som grunnlegger og første leder for bevegelsens militære del Umkhonto we Sizwe, Nasjonens Spyd, har slett ikke alltid vært noen selvfølge. Mange av dem som i dag hyller Mandela, kalte ham da en terrorist. Og at regjeringa etter apartheid har vært en trepartsallianse som ikke bare har omfattet ANC og COSATU, men også det sørafrikanske kommunistpartiet, blir ikke så ofte omtalt.
I Mandelas forsoningsånd er det kanskje ikke så viktig å rippe opp i hvor alle dagens politikere i Norge og verden har stått i forhold til den sørafrikanske frihetskampen opp gjennom åra. Men noen viktige historiske realiteter bør ikke sopes under teppet.
Vi har omsider fått en ugjendrivelig faghistorisk dokumentasjon av de internasjonale aktørene rundt frigjøringskampen i det sørlige Afrika, og spesielt Cubas avgjørende rolle, gjennom to store bind skrevet av Johns Hopkins-professor Piero Gleijeses: «Conflicting Missions» og «Visions of Freedom». Gleijeses har hatt unik tilgang til primærkilder i regjeringsarkivene i Washington, Moskva, Havanna, Pretoria og Luanda.
Gleijeses dokumenterer hvordan de sørafrikanske apartheid-styrkene omringet hovedstaden Luanda da Angola skulle feire sin uavhengighet 11. november 1975, under ledelse av Agostinho Netos MPLA. Han påviser at denne uavhengigheten sannsynligvis ville ha vært stanset av apartheid-styrene og deres angolanske allierte UNITA og FNLA - alle støttet av USA - om det ikke hadde vært for en helt avgjørende cubansk militær innsats. Et halvt år seinere ledet de cubanske styrkene kampen for å drive sørafrikanerne ut av landet. Men de kom grusomt tilbake i 1987, bare for igjen å bli drevet resolutt ut av landet igjen i 1988, ikke minst gjennom det Cuba-ledede slaget om Cuito Cuanavale, av Mandela omtalt som Afrikas Stalingrad. Mens han ennå satt i Pollsmoore Prison i Cape Town etter å ha blitt flyttet fra Robben Island, skrev Nelson Mandela om Cuito Cuanavale: «Det ødela myten om den uovervinnelige hvite undertrykker … (og) inspirerte de kjempende masser i Sør-Afrika … Cuito Cuanavale var vendepunktet for frigjøringen av vårt kontinent - og av mitt folk - fra apartheids svøpe».
At først Namibia, og snart etter Sør-Afrika, fikk sin frihet og sitt flertallsstyre som en direkte konsekvens av den cubanske militærinnsatsen i Angola, har Nelson Mandela påpekt gang etter gang. Det kanskje aller viktigste som påvises av Gleijeses, er at Cubas militærkampanje aldri var påskyndet eller ledet av Sovjetunionen, slik vestmaktene (inkludert Norge) hevdet i samtid. Som Castro skrev i et brev til Angolas president dos Santos kort før slaget i Cuito Cuanavale, i et brev Gleijeses har funnet i sine dypdykk i arkivene: «Vi (dvs. cubanerne) og angolanerne var enige, og sovjeterne hadde ingenting med det å gjøre - ingenting, ikke engang med å si sin mening.»
Men hvordan leste norske politikere disse begivenhetene, blendet som de var av den kalde krigen, der både Cuba, Angola og ANC ble sett på som en del av sovjetisk imperialisme som den vestlige verden - ifølge mange inkludert det hvite Sør-Afrika - hadde plikt til å kjempe mot?
Jeg gikk til Wikileaks for å finne ut hvordan den amerikanske Oslo-ambassaden rapporterte hjem om en viktig stortingsdebatt om dette i februar 1976, tre måneder etter at Angola hadde fått sin uavhengighet. Finn Gustavsen fra SV hadde stilt spørsmål til utenriksminister Frydenlund om Norge nå ville anerkjenne Angolas regjering. Frydenlund svarte ifølge Wikileaks-dokumentet at dette var for tidlig, og at Cubas innblanding i Angola var «et stygt eksempel på en intervensjon som ikke kunne lede til noe godt og som Norge ikke ville assosieres med». AUF, som på 70-tallet ble ledet av blant andre to seinere utenriksministre, Bjørn Tore Godal og Thorbjørn Jagland, hadde i likhet med SV gått inn for full anerkjennelse av Angola, men partileder Reiulf Steen hadde forsikret USA-ambassaden at det var helt uaktuell politikk og at AUFs posisjon «lå et år på etterskudd av begivenhetene». I dag kan en jo retorisk spørre: hvem lå egentlig på etterskudd av begivenheten i det sørlige Afrika på 70-tallet?
Denne stortingsdebatten dreide seg også om en annen sak: Norge hadde på dette tidspunktet et ganske omfattende utviklingssamarbeid med Cuba, med store havneutbyggingsplaner i Havanna og Nipe. Frydenlund ble presset fra høyresida til å avvikle dette prosjektet som en straff for Cubas innblanding i Angola, og Ap-regjeringa ga snart etter for dette presset. De detaljerte havneplanene som norske ingeniører hadde utarbeidet, ble lagt i en skuff, og der ligger de antakelig til denne dag. Det skulle ta mer enn 25 år før den norske ambassaden ble gjenåpnet i Havanna, der vi nå i nært samarbeid med cubanerne prøver å bistå Colombia i å forhandle fred.
Under de storslåtte begravelsesseremonier for Mandela denne uka, var det ingen tvil om at Cubas president Raúl Castro skulle holde en av hovedtalene. (Jeg tipper at Mandela føler seg mer bekvem med å ha ham i sin gravferd, enn for eksempel Henry Kissinger som ifølge Gleijeses var personlig ansvarlig for USAs nære samarbeid med apartheid-styrkene i kampen om det sørlige Afrikas frihet - og for en 27 år lang egentlig unødvendig krig i Angola som kostet millioner av menneskeliv.) Det er mulig at også Statoil og andre norske selskaper som i dag har gjort Angola til Norges desidert viktigste forretningspartner i Afrika, selvfølgelig ved siden av Sør-Afrika, også kan takke Cubas resolutte innsats i kampen mot apartheidregimet og deres medløpere for at historien ble som den ble.