Afghanistan etterpå

Blod, tårer og mer enn 16,5 milliarder kroner har Norge lagt igjen i Afghanistan. Neste år kommer rapporten som skal gi et «dønn ærlig» svar på hva som er oppnådd.

11. september 2001. To fly feier inn i tvillingtårnene i New York, et annet sikter mot Pentagon. Og verden ser med ett helt annerledes ut.

8.700 norske soldater har tjenestegjort i det lutfattige fjellandet siden FN i 2001 ga mandatet som skulle «sikre at Afghanistan aldri igjen skulle være en sikker havn for terrorister». 190 nordmenn tjenestegjør der fortsatt, noen måneder før den internasjonale ISAF-styrken runder av sitt oppdrag.

Leger Uten Grenser beskylder politikere og militære for å skjønnmale situasjonen når NATO nå trekker seg ut. Dette undergraver de alvorlige utfordringene det krigsherjede landet står overfor, understrekes det i en rapport Dagsavisen presenterte i går. Det samme inntrykket fikk jeg da jeg som én av tre journalister satt i presselosjen tirsdag, da Stortinget debatterte norsk innsats i Afghanistan og endelig ga tilslutning til Venstres forslag om en grundig gjennomgang av hele den norske innsatsen - militært, sivilt og humanitært - i Afghanistan. Et forslag KrF og SV har støttet tidligere. Men som Ap og Høyre, men kanskje særlig Ap, mente måtte vente til etter at transisjonsperioden var over og afghanerne selv hadde overtatt ansvaret for sitt lands sikkerhet.

Hver eneste taler hadde behov for å takke. Først forslagsstiller «for et utrolig viktig forslag». Så soldatene; «mange av dem har ytt det største offer». Men effekten av innsatsen er høyst diskutabel. Militært, slik generalmajor Robert Mood har gitt uttrykk for. Men også sivilt. Utenriksminister Børge Brende (H) framhever at dødeligheten har gått ned og mange flere, også jenter, går på skolen. Men tallene er omdiskuterte, og det er ikke så rart. Troverdig statistikk er ikke det som er lettest å framdrive i et land uten fungerende statsmakt.

Det er ikke bare Leger Uten Grenser som tegner et annet bilde. I boka «Alt dette kunne vært unngått» som journalist Anders Sømme Hammer og forfatter Carsten Jensen slapp i går, får vi mange møter med mennesker. Mange hadde i utgangspunktet ikke veldig gode liv sett fra vår sofakrok, men er påført ytterligere lidelser og tap i krigen som har rast i landet siden 2001. Flere av Afghanistans provinser framstår som like lovløse og voldelige, patriarkalsk middelalderske, korrupte og begredelige som før. Angsten ligger der, som en våt sokk, i alle situasjoner. Den intense og til tider lammende følelsen trer helt tydelig fram med Jensens penn.

Å lese denne boka er smertefullt. Noen av de vondeste passasjene handler om tolkene. Menn som hjalp Norge og andre allierte å manøvrere i det afghanske samfunnet. De har utsatt seg for livsfare, for de blir og ble sett på som forrædere av mange landsmenn. Selv om vi visste dette, klarte vi ikke å få dem i sikkerhet. Som Jawad Wafa. 25-åringen ble kvalt og etterlatt i bagasjerommet på sin brors bil.

Måtte vi, om ikke annet, bli enige om at de som utsetter seg for livsfare på våre vegne - ikke bare våre egne soldater - skal få beskyttelse. Om vi også klarer å ta inn over oss at krig og konflikt nødvendigvis fører til at flere legger på flukt til land der de kan leve i sikkerhet, har vi kanskje likevel lært noe.

Man tar seg i å ha en viss sympati for den akk, så latterliggjorte tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland, som i 1999 plumpet ut med «Eg liker ikkje bomber» da Bondevik I-regjeringen tok Norge til krig på Balkan. Men et NATO-medlemskap forplikter og sannsynligheten er stor for at norsk krigsinnsats igjen vil bli aktuelt. Når rapportene kommer om hvor utrolig dårlig det egentlig står til i Afghanistan, er det letteste å si «hva var det jeg sa». Men det hjelper jo lite. Enda viktigere blir det å spørre «hva nå?».

«Alt dette kunne vært unngått», sier Haji Sahib Rohullah Wakil, en av Sømme Hammers gode kilder, som også har gitt tittelen til boka. Det er mulig. Men kanskje ikke sannsynlig. Stammelederen fra Kunar-provinsen har likevel rett i at større innsikt og evne til å forstå det ekstremt sammensatte afghanske samfunnet kunne ha redusert vestlige feilgrep. Hans egen historie er talende: Wakil henvendte seg til amerikanerne for å gjøre dem oppmerksomme på at de med sin mangel på lokalkunnskap ikke hadde en sjanse til å spore opp al-Qaida, som også han anså som sin og Afghanistans fiende. Da Wakil gikk ut av leirporten, fikk han en hette trukket over hodet og ble lagt i jern. Så fulgte fem måneder med avhør på Bagram-basen før han ble sendt videre til Guantánamo, før han ble løslatt i 2008. Det er flere enn Norge som burde ha behov for en «dønn ærlig» gjennomgang av innsatsen i Afghanistan.