Abortkamp i reprise!

Høyre har gitt tydelig signal om at deres avtale med KrF og FrP gjelder, og at partipisken skal svinges høyt og bredt over egen stortingsgruppe. Partipisken til Høyre som slår så hardt at til og med feministen Heidi Nordby Lunde har gått fra å mene at "det er ingen menneskerett å være fastlege. Retten til abort er derimot lovfestet. Derfor bør fastleger som nekter å oppfylle sine forskriftsfestede oppgaver få trekk i sin økonomiske støtte eller bli bedt om å forlate sin stilling. De fyller ikke sine plikter ovenfor sine pasienter" (fra blogginnlegg 22.jan 2013) til å i dag forsvare reservasjonsretten fra talerstolen med at "det handler om å balansere ut to rettigheter. Det ene er kvinnens rett til å møte det samme helsetilbudet uansett hvor du bor i landet. På den andre siden ønsker vi å gi leger mulighet til å reservere seg der hvor omstendighetene tilsier det".
Når Nordby Lunde langer ut mot SV om liten prinsippfasthet, aner det meg at denne lille forsvarstalen for reservasjonsretten smerter enda mer enn hva det kan se ut til når det stemmes over forslaget. Hun forteller også NRK like etter debatt og votering at det kostet mye å stå ved denne avtalen. Selvfølgelig smerter det å selge sjelen sin til KrF og samtidig svikte de mange kvinner der ute. Jeg syns Høyre i det minste skylder velgerne sine å være ærlig!

Reservasjonsmulighet, reservasjonsadgang eller rett og slett bare reservasjonsrett, de kan kalle det hva de vil. Det spiller liten rolle når de alle betyr det samme; at leger som av religiøs eller etisk overbevisning eller andre samvittighetskvaler som ikke ønsker å henvise kvinner til lovbestemt abort, skal få reservere seg mot det.
I løpet av dagen på Stortinget har jeg hatt lyst til å hoppe opp og ned på stolen i ren frustrasjon opptil flere ganger. Godt at både Karin Andersen, Audun Lysbakken og Snorre Valen behersker seg og allikevel serverer tøffe og dønn ærlige innlegg fra talerstolen for å verne om kvinners rettigheter, og mot de som i dag tok på seg offerrollen i Stortinget. I forskriften om fastlegeordning i kommunene defineres formålet med fastlegeordningen slik: "Formålet med fastlegeordningen er å sikre at alle får nødvendige allmennlegetjenester av god kvalitet til rett tid, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til". Det er dette reservasjonsretten handler om; en fast lege å kunne henvende seg til og like god behandling hvor enn du bor i landet. Derfor er det lite som låter så absurd som å høre helseministeren vår snakke om at sårbare kvinner i en vanskelig situasjon bare kan reise rett på sykehuset, bytte fastlege eller finne informasjon på en eller annen nettside. Det ble også nevnt at denne reservasjonsretten har lite å gjøre med noen omkamp om abortloven, men vi vet jo at denne retten var et krav fra og et kompromiss med KrF. Det samme partiet som har inne et forslag om å endre grunnloven til nå å forby abort.

Som 19-åring møtte jeg min fastlege med en litt annen nyhet enn halsbetennelse eller brukket arm. Jeg var gravid. Ung og gravid, men også usikker, redd og alene. Jeg skulle fullføre et svangerskap og føde et barn. Og den viktigste samtalepartneren min den første tida var fastlegen min gjennom 8 år, de 8 åra som nå har blitt til 12 og som kommer til å bli enda flere fordi jeg insisterer på å beholde denne trygge, gode fastlegen som jeg har så stor tillit til at jeg beholder selv om hun er i Løten og jeg er i Oslo. Derfor kan jeg kan ikke tenke meg hvor vanskelig det må være for ei sårbar ung jente, som har blitt uønska gravid og som trenger veiledning og henvisning til abort av fastlegen sin. Hvorfor skal denne jenta i tillegg kunne risikere å finne ut av at legen hennes, som jo skal være hennes veileder og hjelp, heller retter moralpekefingeren og ber henne gå til en annen, fremmed lege som kan henvise til de lovbestemte rettighetene som hun har krav på, men som fastlegen selv ikke har samvittighet til å henvise til?
Reservasjonsretten skal behandles til høsten. Våre mødre og bestemødre har kjempa fram de rettighetene som vi har i dag og som igjen står for fall. Partiet som lovte oss nye ideer sørger nå for at vi må ut og kjempe igjen.

Det er ikke leger som er ofre i møte med staten og det er heller ikke Høyre som er ofre i debatten. Ofrene er sårbare kvinner i en vanskelig situasjon, som i møte med moralpekefingeren på fastlegekontoret blir fortalt at den rettigheten de ønsker å benytte seg av er feil!