Abort, bompenger og demokratiets forfall

Hva har bilister som er lei av stadig økende bompenger, barn og unge som streiker for klimaet, kvinner i Handmaid´s Tale-kostymer utenfor slottet og funksjonshemmede som krever universell utforming til felles? De har samlet seg i meningsfellesskap og jobber sammen for å oppnå sine felles mål – enten det er gjennom enkeltaksjoner eller gjennom etablerte frivillige organisasjoner med mer langsiktige strategier.

Mellom stortings- og kommunevalgene er frivillige organisasjoner vår viktigste demokratiske infrastruktur – de er kanaler for påvirkning og samfunnets «vaktbikkjer», som sier fra hva folk opplever ikke fungerer, hva slags samfunn vi ønsker oss og hva det er politikerne glemmer å tenke på. De er også demokratiskoler, som lærer sine medlemmer og tilhengere opp i hvordan demokratiet fungerer og hvordan man deltar i det.

Rommet skrumper inn

Alt dette høres flott ut, men vil det fortsette? Internasjonalt svekkes rommet for sivilsamfunnet. FNs spesialrapportør for forsamlingsfrihet og organisasjonsrett, Clément Nyaletsossi Voule, leverte nylig en rapport som uttrykker sterk bekymring for de økende restriksjonene som ulike lands myndigheter legger på folks organisasjonsfrihet. 

Voule møter denne uka frivillige organisasjoner i Norge for å drøfte hvordan frivilligheten kan bidra til at denne utviklingen snus. Organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Amnesty International og Kirkens Nødhjelp har samarbeidspartnere som daglig blir motarbeidet av myndighetene. 

Aktivister fengsles, knebles og fratas støtte. Politikere, statsledere og uavhengige medier planter mistro til noen samfunnsgrupper og meninger. Politisering av bistandsmidler gjør det vanskelig for norske organisasjoner å ta imot midler. Mange steder brukes kampen mot terror som vikarierende argument for å motarbeide aktivister eller forby organisasjoner som fremmer synspunkt som er ubehagelige for myndighetene. 

Statlig styring i Norge

I Norge mener alle partiene at frivilligheten skal være fri fra politisk styring og vokse fram nedenfra. Folk skal gis rammer til å engasjere seg i det som betyr noe for dem, og mangfoldet av stemmer gir politikerne noe å styre etter. De frivillige organisasjonene og initiativene er skapt av folket selv, som ser utfordringene i samfunnet og responderer kjapt på disse. Frivilligheten er avgjørende for demokratiet fordi den utfyller politisk toppstyring.

Likevel kan regjeringens nåværende politikk, paradoksalt nok, gi mer statlig styring av frivilligheten. Den føyer seg inn i en trend hvor politikernes bestilling til frivillig sektor stadig vokser. 

Menneskehandel, negativ sosial kontroll, hverdagsintegrering, utvikling, folkehelse, likestilling, opplæring og fattigdom er blant områdene hvor regjeringen vil at frivilligheten skal bidra mer. Frivillige organisasjoner over hele landet leverer allerede på mange av disse bestillingene og gjør gjerne mer av det. Men vi kan ikke reduseres til leverandører. Det er ikke bare å fylle aktiviteter i handlekurven og trykke «til kassen», som på Komplett.no. 

Frivillige organisasjoner er samfunnsaktører som også fyller en viktig demokratisk funksjon, vi representerer mange, og vi har våre egne formål å oppfylle som ikke skal endres av politikere, men vedtas av medlemmene. Vi skal tilpasse aktivitetene våre til folks behov, ikke til politikernes betalingsvilje.

Finansiering av samarbeidet

Når offentlige midler blir tettere knyttet til konkrete mål og aktiviteter, svekkes frivillighetens frihet og uavhengighet. I stedet for å se behovene selv og dekke disse, må organisasjonene skape aktiviteter som er tilpasset de behovene politikerne til enhver tid ser med utgangspunkt i egen politikk. Det går ikke bare ut over demokratiske beslutningsstrukturer, det koster også penger. Organisasjoner skal drives på en demokratisk, ryddig, åpen og profesjonell måte. Frivillige skal få opplæring, organiseres og ledes. Lokaler og anlegg skal bygges og vedlikeholdes. Og et stadig økende offentlig byråkrati skal følges opp.

Når regjeringen vil «styrke samarbeidet» med frivilligheten på flere områder, må det ikke bety at organisasjonene skal ta regningen for regjeringens ambisjoner. Regjeringen må følge opp med midler som dekker organisasjonenes kostnader ved å øke sin innsats. 

I regjeringsforhandlingene i januar hadde regjeringen en historisk mulighet til å løse den viktigste saken for bedre økonomiske rammebetingelser for frivilligheten: Momskompensasjon. Altså en tilbakebetaling av de mange momskronene frivilligheten har betalt på varer og tjenester. Den muligheten tok regjeringen ikke. Det er uforståelig hvorfor regjeringen ikke vil forplikte seg til å slutte å ha frivilligheten som en inntektskilde og heller gi organisasjonene frihet til å bruke avgiftskronene til å gjøre samfunnet bedre, med mål vi alle er enige om.

Fundamentalisme

Økende populisme og ekstremisme trekkes fram som utfordringer i FN-rapporten. «Fundamentalisme kan skape intoleranse som fører til brudd på forsamlingsfriheten og organisasjonsretten», skriver Clément Voule. Selv om få stiller spørsmål ved organisasjonsfriheten i Norge, er vi heller ikke immune mot disse utviklingstrekkene. Også her har vi økende grad av populisme og spredning av alternative fakta som utfordrer tilliten til de demokratiske strukturene. Også her har meningsutveksling og debatt blitt stadig mer polarisert. Også her er det vanskelig å komme til orde om man ikke velger virkemidler som er så sterke at de avler skarpe motstandere.

Denne utviklingen må vi alle ta ansvar for å bremse. Vi må ikke la oss rive med til å bruke for sterke virkemidler for ofte. Vi må ikke bare lytte til enkeltstemmene. Vi må også lytte til de ulike grupperingene som disse er en del av. 

Frivillighet Norge tar ikke stilling til om folk er for eller mot bompenger, kritisk eller positiv til abortloven, for eller mot dagens regjering. Vi vil uansett alltid forsvare folks rett til å organisere seg og jobbe for det de tror på. Vi vet at et samfunn der alle kommer til orde er et velfungerende samfunn, og vi frykter konsekvensene om det motsatte skjer.

Det tror vi de fleste politikere enige i. La oss sammen finne virkemidlene som sikrer framtidens demokrati.