Fra Minneapolis til Oslo har rasismedebatten flammet opp i gatene og i media. Det er noe spesielt med sommeren 2020.
Folk fra alle samfunnslag er villige til å lytte til de marginaliserte stemmene, lære fra de forstummede erfaringene, og knele i solidaritet mot rasisme.
Så i dette øyeblikket, mens vi tar avstand og frastøter rasisme, vil jeg gjerne introdusere en mindre kjent –isme, som farer stille og fritt i Norge og forbi.
Før du kaster hendene oppgitt i været som for å si, «vær så snill, gi oss en pause, begeret flommer allerede over av –ismer og fobier», tro meg, denne -ismen påvirker deg uavhengig av kjønn, klasse, rase, legning, og andre identitetsmarkører.
En høring er alt jeg ber om. La meg introdusere deg for «ableism».
Et sett med bevisste eller ubevisste antagelser og handlinger som fremmer ulik behandling av mennesker basert på deres faktiske eller opplevde funksjonshemning.
Jeg er en blind, ikke-norsk doktorgradsstipendiat, som forsker på funksjonshemning og arbeidsinkludering. Men ikke bare forsker jeg på de komplekse effektene av «ableism», bortgjemt på kontoret mitt ved OsloMet; også Oslos gater setter meg stadig ansikt til ansikt med besynderlige tilfeller.
Se for deg meg stående på trikkeholdeplassen utenfor universitetet, ventende på 18-trikken hjemover. Opptatt med å tenke på kveldens lystigheter, tar med ett en godhjertet Ola Nordmann meg i armen og ledsager meg til 11-trikken mot Majorstuen. Kanskje trenger han mitt selskap, men jeg vil hjem. Akk, nok et sosialt dilemma!
Høflig avslår jeg den uønskede hjelpen og tar farvel med den velvillige sjelen.
Har du lyst på en til? Under en sosial sammenkomst overøser en sjokkert Synne Nordmann meg med ufortjente lovord, kun for å ha fullført høyere utdanning og besitte en heltidsjobb.
Pinlig plassert på pidestallen krymper jeg meg brydd over å ha blitt dagens inspirasjonsporno. Den sosiale settingen forandrer seg, men den funkofobiske rytmen fortsetter.
Og sist, men ikke minst, hva angår tilgjengelighet og universell utforming føler jeg meg ofte som hovedpersonen i en fremtidig Oscar-vinnende film titulert «No Country for Blind Men».
Tenker du på å ta toget alene for å streife fritt i dette vakre landet, tenk om igjen. Tenker du noen gang på digital tilgjengelighet? Vi har apper for shopping, apper for dating, apper for alle ting, men mange står igjen med ingenting.
Nok med mine solipsistiske anekdoter.
Det kan hende du fortsatt spør meg: «Ableism angår jo ikke meg, så hvorfor skulle jeg bry meg?» Tro meg, en funksjonshemning er mer universell enn du tror. Vi kjenner jo alle noen med nedsatt funksjonsevne, eller hva? Som den hyggelige bestemoren som ikke snakker slik hun pleide; den eventyrlystne vennen som utfordret et bratt fjell for mye; det flotte søskenbarnet som rocker forskjellige sokker.
Og er vi så heldige at vi lever lenge nok, vil vi alle på et eller annet tidspunkt mest sannsynlig gå om bord på funksjonshemningsekspressen.
Mang en gang har jeg lurt på, burde vi ikke prøve å bygge et Norge hvor alle kan delta fullt ut, realisere sitt potensial og bli behandlet med likeverd og verdighet? Om også du tenker i samme baner som meg, og mener vi burde strebe etter et mer inkluderende Norge, så har jeg noen forslag:
Mennesker med nedsatt funksjonsevne utgjør omtrent 17 % av befolkningen. La oss inkludere dem fullt ut i samfunnsdiskursen om mangfold og inkludering. Funksjonshemning bryr seg ikke om alder, klasse, kjønn, legning, religion eller etnisitet.
64 prosent av ungdommer med nedsatt funksjonsevne fullfører ikke videregående.
La oss finne støtte og løsninger som lar dem fullføre videregående, og gi dem muligheten til å ta høyere utdanning. Utdanning og ferdigheter er valutaen i det 21. århundrets økonomi.
Sysselsettingsgraden til personer med funksjonshemninger har vært på mellom 42 og 45 prosent de siste tjue årene, altså 30 prosent lavere enn den generelle sysselsettingsgraden.
Kvalifiserte personer med funksjonshemninger har lyst til å arbeide. La oss promotere universell utforming på arbeidsplassen, skape flere praksisplasser, og tilby tilskudd til arbeidsgivere, kanskje dette stanser direktelinjen til unødvendig uføretrygd.
I 2019 ble Norge rangert som nummer 1 av 189 land på indeksen for menneskelig utvikling.
Vi har en av verdens mest omfattende velferdsstater og mest ansvarlige styringssystemer, så la oss slutte å se på personer med funksjonshemninger som objekter for veldedighet og behandle dem som aktive borgere med rettigheter. Sier ikke boken at «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves»?
Dette er ikke annet enn noen få forslag fra en naiv outsider, som har falt pladask for dette landet. Når det er sagt, så gjør kjærlighet blind, og ser du Norge gjennom mine blinde øyne, ser kanskje du også de invalidiserende barrierene og funkofobiske antakelsene som fører til diskriminering og lave forventninger av personer med funksjonshemninger.
Jeg tror at en konstruktiv, samspilt dialog om «ableism» kan bidra til en senkning av holdnings- og tilgjengelighetsbarrierene som ekskluderer personer med funksjonshemninger i Norge fra full deltakelse.
De er ikke tragiske ofre eller inspirerende helter, men vanlige folk med ordinære bekymringer, ambisjoner og fordommer som alle andre. Jeg føler at konturene av rasisme og «ableism» smelter sammen og frarøver oss vår felles menneskelighet.
Utrettelige leser, hvis du har lest så langt, setter jeg stor pris på din innsats, og om jeg har vekket nysgjerrigheten din, har jeg 1001 dagligdagse anekdoter til.
Så om du er interessert, inviterer jeg deg gjerne på blind-date om «ableism».
Skal vi ta en prat? Forhåpentligvis kan en samtale sette de første byggesteinene for et mer inkluderende Norge.
PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.