Å være ei bru

Vi kan selv velge hvem vi er og hvem vi knytter oss til her i verden. Ved å strekke ut en hånd, blir avstanden mellom oss mindre.

Drammen har mange flotte bruer over elva si. Fra de solide, gamle betongbruene til de smekre, moderne, nye. Samme funksjon har de uansett: Å knytte byen tettere sammen. Og å gjøre avstanden mellom folk mindre.

Forrige uke var vi en gjeng som lanserte tekstsamlingen «Bruer» på LiV Forlag med en litterær salong. Ideen til en slik bok kom en gang i vinter da vi skjønte hvor mange dyktige forfattere som har tilknytning til Drammen, men som ikke kjenner til hverandre. Vi ønsket å opprette kontakt mellom dem, og samtidig vise fram for disse ulike stemmene og sjangrene for Drammens befolkning. Mangfoldet. Historiene. Så også innbyggerne kan bli bedre kjent med sine egne og få en opplevelse av det de skaper.

På samme måte som vi trenger bruer for å overkomme elver, er de bruene vi mennesker kan representere oss imellom viktige. Det å skape gode, inkluderende miljøer. Å strekke ut en hånd til noen som trenger det. Å selv bli inkludert og møtt på en god måte i en hektisk hverdag. Det betyr noe. Og bruene finnes overalt. Folk som er omtenksomme og respektfulle i sitt møte med omverdenen. Som bidrar til at folk føler seg sett og respektert - i motsetning til å bli avvist eller oversett. Hverdagshelter, kalles de av media, men jeg tror egentlig at de er helt vanlige mennesker.

Akkurat som dem, kan du være ei bru. Jeg kan være ei bru. Vi kan være små, men betyningsfulle bidragsytere til et bedre nærmiljø, en bedre by å leve i, en bedre verden. Som da barnehagen fortalte at min datter på fem, hadde møtt den nye, forsiktige gutten med å sette seg ned på huk og si: «Jeg har også vært ny, så jeg vet hvordan du har det. Vil du leke med meg?» Jeg blei rørt. Kanskje litt fordi hun av og til kan være en liten trollunge, men mest fordi hun der og da var ei bru for denne gutten. Hun gjorde en utrygg barnehagedag til noe tryggere - akkurat da han trengte det.

For man trenger ikke alltid være en storslagen Ypsilon bru for å bety noe for noen. Kanskje er det nok å være en smal planke over ei myr, så noen kan gå tørrskodd akkurat den dagen de skulle over.

Akkurat som bruer kan komme i alle former og fasonger, er det mange måter å være raus og inkluderende på. For meg var min farfar ei bru - uten at det var noe bevisst fra hans side. Han likte tilfeldigvis bare å fortelle om slekta vår og livet i gamle dager, og var glad for at noen ville høre på. Helt fra jeg var lita, vokste jeg opp med historiene hans - om og om igjen, og de ble en del av meg. Av min identitet. Selv om jeg vokste opp med Østlandets granskoger på alle kanter, var det på den forblåste vestlandskysten jeg hørte til.

Da min farmor brått døde da jeg var i tjue-årene, innså jeg at historiene forsvinner med menneskene. Det var så mye jeg skulle spurt henne om! Det var lite å gjøre ved akkurat det, men farfar sine historier - hva ville skje med dem når han ikke fantes mer? Jeg bestemte meg der og da for å skrive dem ned. Og farfar ble med på prosjektet. Fra gyngestolen strømmet historier om dagen da min tippoldefar druknet på sjøen med en av sønnene sine, om min oldefar, pioneren, som bygget seg opp fra ingenting til å blir reder. Om hvordan det var å sløye fisk med sylskarp tollekniv som seksåring og oppveksten på den lille øya. Jeg fikk innblikk i livet til sjøs da han dro ut som nykonfirmert, om fantastiske sildeeventyr og svart hav. Om livet på land, og møtet med den store kjærligheten. Om de to barna de fikk, og om da han mistet henne. Et helt liv.

Hans historie -min egen og våre etterkommeres historie, foreviget mellom to stive permer. Ei bru mellom det som var, det som er, og det som kommer. Og den brua, alle hverdagshistorier, brakte mine forfedre ned fra de alvorlige portrettfotografiene fra veggen og gjorde dem til levende mennesker med sorger, gleder og drømmer som meg selv. Hvordan var det å gå der å frykte for sine kjære på havet? Min støvtørkende farmor med ru arbeidsnever- hva drømte hun om da hun stod brud med nitten roser og én knopp i buketten fordi hun bare var 19 1/2 år. Eller min farfar, enebarnet, som elsket historie og leste Snorres kongesagaer lenge før han begynte på skolen. Hadde han noe annet valg enn å følge i farens fisker-fotspor og være borte fra familien sin i månedsvis? Var det derfor han frarådet sine sønner så sterkt å bli fiskere? Det er ikke alltid svarene er like opplagt, men innsikten kan komme likevel og skape empati og bånd.

Vi påvirkes av arv, miljø og genetikk, sies det. Ei bru kan bidra til forståelse og økt toleranse der det i utgangspunktet var en avstand. Enten det er kløft mellom generasjoner, kulturer eller verdensdeler. For det å treffe på noen som representerer noe ukjent, kan være truende. Eller spennende, alt ettersom hvordan man velger å møte det.

Så da gjelder det å se seg selv i speilet: Hvem vil du være i verden? Vil du skape avstand eller nærhet? Avvise eller strekke ut hånden? Valget er opp til hver og en av oss, men én ting er sikkert - det hadde vært vanskelig å leve i Drammen uten bruer.

Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag