Pårørende: Å velge vekk en som interesserer seg mest for polets åpningstider kan bety å velge seg selv, skriver kronikkforfatteren. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB SCANPIX

Å ta hensyn til en som ikke tar hensyn

Folkehelseinstituttet anslår at minst 90.000 unge til enhver tid lever med foreldre som drikker eller ruser seg på en måte som belaster nære relasjoner og forstyrrer hverdagen. Det utgjør 8 prosent av befolkningen. Mer begripelig angår det 2-3 barn i alle skoleklasser.

Folkehelseinstituttet anslår at minst 90.000 unge til enhver tid lever med foreldre som drikker eller ruser seg på en måte som belaster nære relasjoner og forstyrrer hverdagen. Det utgjør 8 prosent av befolkningen. Mer begripelig angår det 2-3 barn i alle skoleklasser. Alkohol og andre rusmidler utgjør dermed et betydelig folkehelseproblem. Som medborgere; Naboer, lærere, trenere, familie og venner har vi vondt for å ta inn over oss at det angår barn vi kjenner. Vi vil ikke se det. Vi lider av berøringsangst. Vi trøster oss med privatlivets fred og lar oss avlede og blende av vellykkete fasader, status og posisjoner.

Rusmisbruk finnes i alle samfunnslag. Neglisjering og avvisning fra en beruset voksen produserer fortvilelse, lavt selvverd og skam hos barn og unge. Det gjør vondt enten du vokser opp med en ufør far på Grorud eller psykologmor på Ullern. Det er like skremmende å fyllekjøre i Teslaen som i en rusten Golf. Hemmeligholdet og uforutsigbarheten som følger med voksnes rusmisbruk svir og sliter på barn enten de vokser opp i bygd eller by. Vi trenger trøst og omsorg, oppmuntring og vennlig utfordring for å utvikle oss til å bli trygge og selvstendige mennesker. Dette er periodevis mangelvare for barn som vokser opp med fulle voksne.

Rusmisbrukeres pårørende får liten oppmerksomhet i offentligheten. Petter Nyquist flyttet ut på gata i Oslo og fulgte folk som strever med rus. Hørte vi noe om deres bekymrete eller resignerte mødre? Senere lot vi oss berøre av hans pågangsmot for å få gatas folk med til Nordkapp. Fikk vi vite hvordan turdeltakernes pårørende hadde det? Helene sjekket inn på Trasopklinikken. Institusjonens familiebehandling fikk ikke oppmerksomhet i NRK-programmet. I stedet fikk vi historier om alkoholikere som var avvist av barna sine.

Vi liker tanken på å være inkluderende overfor de som strever med rusmisbruk. Nyansering av rusmisbrukernes liv er verdifullt og programmene jeg nevner bidrar til viktig folkeopplysning og holdningsendring. Men jeg savner en rikere beskrivelse av de som lever i den rusavhengiges omgivelser. Det kan synes komplisert og tungt å vise fram de som strever med dype sår fordi forelderen ikke klarer å prioritere dem foran rusen. Kanskje er det for vanskelig?

Nylig hadde filmen «Røverdatter» premiere. Sofia Haugan har i fem år dokumentert sin kamp for å få faren innlagt i rusinstitusjon og lære ham å kjenne som nykter. Hun har fulgt farens kriminelle atferdsmønster, destruktive rusinntak, løfter om bot og bedring, ambivalens, ensomhet og manglende fremtidstro. Sofia har hatt det som kunstnerisk prosjekt og jobb å filme faren. Hun er ikke alene. Det finnes mange Sofiaer der ute som sliter en utmattende og ensom kamp for å forsøke å redde rusmisbrukende foreldre. Et fåtall lønnes for sin innsats.

I mitt arbeid som familieterapeut ved Blå Kors Kompasset møter jeg hver dag unge i alderen 14-35 år som har vokst opp med rusbelastning. De har holdt ut, kjempet, forsøkt å tilpasse og forbedre seg i håp om en dag å få edru foreldre. Gutter som har fått høre at de er veike når de gråter etter overstadig kjefting. Jenter som kommer uforberedt til skolen fordi de har håndtert nachspiel og tørket spy. En møysommelig og finurlig innsats for å dekke over, og sørge for at ingen i omgivelsene avslører hvordan det egentlig står til.

Med ensomheten og utholdenheten kommer også tvilen. Stemmer min virkelighetsoppfatning? Kan mamma eller pappa har rusproblemer når de går på jobben og tilsynelatende mestrer arbeidslivet? Hvorfor oppdager ingen misbruket?

Unge som har vokst opp med rus reagerer! I gruppeterapien på Kompasset er barnas situasjon et gjentakende tema. De ønsker tydelige stemmer, lengter etter offentlige historier om hvor smertefullt og utmattende det er å passe på en forelder som ruser seg. Det er ikke nødvendigvis fornuftig å holde ut, være tålmodig og bestrebe seg på harmoni. Å velge vekk en som interesserer seg mest for polets åpningstider kan bety å velge seg selv.

Mange unge kommer til en erkjennelse av at de må beskytte seg, verne om sitt eget liv fremfor å leve i konstant beredskap for tilbakefall, ulykker, økonomisk kaos, sykdom og frykten for at misbrukeren skal dø. For noen kan det bety begrenset eller ingen kontakt med den som drikker. Slike valg har omkostninger. Det er tungt å forlate håpet om forandring. Samtidig er det smertefullt å bli skuffet i det uendelige. Det er krevende prosesser. De unge trenger tid, de trenger å ta selvstendige avgjørelser i eget tempo, oppmuntring og forståelse. Det kan oppleves naturstridig og fremmed å sørge over en forelder som lever.

Pårørende trenger sterke stemmer og mangfoldige, inspirerende historier. Ulike løsninger fortjener oppmerksomhet. Det største paradokset i denne sammenheng er at de unge må ta hensyn til foreldrene. Jeg har den siste tiden hatt kontakt med to unge kvinner som vil ytre seg i offentligheten. De er skrive- og taleføre og villige til å dele smertefulle og sårbare erfaringer. De må imidlertid ta hensyn til sine drikkende foreldre. Ta hensyn til dem som ikke tar hensyn. Foreldrene har tillatt seg å svikte radikalt. Barna står igjen med smerten og tausheten. De gjør det de alltid har gjort. De tar hensyn. Til tross for at foreldrene har ramlet full ned trappa på barnebursdag, oppsøker dem beruset i kantina på jobben og skjemmer både seg selv og andre ut i familieselskaper. Barna kan ikke blottstille foreldrene. Derfor er det så stille. Som fagperson kjenner jeg nå trang til å bryte stillheten.

Vi kjenner alle noen som lever med rusbelastning i familien. Å se dem betyr ikke at vi ikke skal ha respekt for og tålmodighet med dem som drikker eller ruser seg. Men vi må ta inn over oss at virkeligheten er så uendelig mye mer komplisert enn det som refereres i beste sendetid.