Å snakke med innestemme om statsbudsjett og klima...

Den dype samtalen. Refleksjonene. Avbalanserte mennesker som kan holde roen og komme med løsninger med sukker på. Er det normalen lengre? En gang for legge siden kunne jeg bruke en fredagskveld til å snakke om politikk og drikke rødvin. For meg er klimavirkeligheten kommet dit at sannheten er blitt et skrik om må holdes under kontroll om jeg skal snakke politikk utenfor grønne kretser.

Innestemmen. Mange av diskusjonene mellom miljøfolk går på hvordan vi skal nå ut til andre. Man har de visjonære positive. Som Per Espen Stoknes (forøvrig en knakende kjekk fyr.) som smilende forklarer hvordan vi må være positive for at folk ikke skal bli for redde, eller syns ting er for vanskelig og skyve ting vekk. Han har sikkert rett.

Men raseriet er i ferd med å bli et monster som ikke kan servere passelige grønne klimadrinker i en “sivilisert” samtale som løper gjennom mange temaer. 

Det er alle disse ukjente folka, alle disse velgerne til forskjellige partier jeg begynner å få en sterk vegring mot å snakke med. Jeg er rett og slett lei av mennesker som tror at klimaløsninger kan kjøpes ved at man tar stadsbudsjettets siste småpengeer til fordeling og gir noen smuler til pressgruppen for klimaløsninger i skarp konkurranse med kunstnere, skolebarn og eldre. Det gir meg angst å huske at disse folka er “normalen”.

Det var denne evige veksten som folk er hjernevasket til å tro på. En tanke om at om bare søppelberget får vokse i fred blir vi lykkeligere. Og ganske mange giftstoffer kan vi ikke se engang, kan vi vel? Drivhuseffekten er det veldig 80-talls å bry seg om, er det ikke? Jeg mener, moten har da gått i sirkel såå mange ganger at det ikke engang er retro å bekymre seg om den? Vi har det jo så bra! Og skattelette, noen kroner ekstra fortjener vi vel? Skader ikke med noen ekstra kroner i feriebudsjettet, eller kanskje klare å betale ned noen kroner på kredittkortet.

Jo da, statsbudsjettet lover gull og grønne skoger, og den jevne Ola Nordmann leser avisartiklene “Dette betyr statsbudsjettet for deg!” og er sånn noenlunde fornøyd. Verden halter videre, dommedagsklokken har tikket enda et hakk videre. Fire nye år vidre uten klimahandlinger. 

Om ikke Hareide trår til å redder verden da, nye medlemmer til KrF tyder på at noen tror dette. Jeg ønsker meg tro på venstresiden til jul. Julenissen kan glemme “Ny kjæreste” og alle pakkelurer han kan finne på om jeg bare kunne tro på at den litt mer humane venstresiden ville bidra til klimaløsninger som monnet. Mon det. 

Sentrum-venstre regjeringen vil uansett bli en slags lettelse ved at vi blir kvitt de ekstra uspiselige FrP politiske løsningene, og at man får et litt mer sukret fortsatt klimakatastrofalt statsbudsjett.