Debatt

Å snakke med hat i munnen

Åpenhet og demokratisk debatt – for all del – men aldri naivitet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Rune Berglund Steen, leder Antirasistisk Senter, Mari Linløkken, nestleder Antirasistisk Senter, Ervin Kohn, 2. nestleder Antirasistisk Senter, og Shoaib Sultan, rådgiver Antirasistisk Senter

Det er på tide å stille spørsmålet om hva sentrale aktører i de stadig tilbakevendende ytringsfrihetsdebattene mener om og med å forsvare anti-demokratiske holdninger, rasisme og voldsoppvigling i ytringsfrihetens navn.

I opptakten til årets Arendalsuka kunne Antirasistisk Senter (ARS) dokumentere at lederen for Alliansen, Hans Jørgen Lysglimt Johansen, på Twitter hadde tatt til orde for å skape «et inferno av raseri på linje med den franske revolusjonen». Dette omfatter å holde de «liberale politikere, pressefolk og aktører» som angivelig står bak det han karakteriserte som «landssvik» og et «statskupp» som skal ha ført til «masseinnvandring gjennomført uten folkets kontroll», «personlig ansvarlig» og endog «henge» dem. «Vi trenger mer raseri, mer hat.»

Siden etableringen i 2016 har Alliansen plassert seg som en aktør på den ytre høyresiden av norsk politikk. Fra Lysglimt Johansens side har det ikke skortet på verken rasisme, antisemittisme eller konspirasjonstenkning. Det har vært både hyllester til det rasistiske apartheidregimet i Sør-Afrika, forfekting av «rasetenkning», og sterkt nedsettende betegnelser om individer med afrikansk bakgrunn.

I Vårt Land 13. 08 hevder Lysglimt Johansen at hans Twitter-meldinger «er skrevet i et poetisk språk» og «ikke skal leses bokstavelig.» På Dagsnytt Atten 17. 08 avfeier han kritikk av Twitter-utspillene sine med at de var «en leken provokasjon i det politisk ukorrekte.»

Enhver med kunnskaper om faglitteraturen på fascisme vil imidlertid vite at retoriske grenseoverskridelser, «kunstneriske provokasjoner» og «lek med voldsretorikk» er en integrert del av fascismen før og nå.

På gjentatte utfordringer har Lysglimt Johansen nektet å stadfeste at dødsstraff ikke er aktuelt for de meningsmotstanderne han anser som «landssvikere».

Dersom Arendalsuka hadde forholdt seg til sine egne kriterier for deltakelse, hvor det blant annet fastslås at «en arrangør som står for et antidemokratisk eller voldelig budskap får ikke delta», hadde man enkelt unngått problemet. For det skulle være åpenbart for de fleste at det spor Lysglimt Johansen og Alliansen her har begitt seg inn på, kvalifiserer som nettopp både «antidemokratisk og voldsrettet». Det er derfor prisverdig at Arendalsuka på Dagsnytt Atten 17.08 presiserer at Arendalsuka i fremtiden vil foreta en langt grundigere vurdering av Lysglimt Johansen og Alliansens budskap – inkludert den åpenlyse rasismen.

Arendalsuka har understreket at Alliansen er et «lovlig norsk parti.» Norge har imidlertid valgt ikke å kriminalisere høyreekstreme og/eller nazistiske partier og bevegelser, og har derved valgt et unntak fra FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD, 1965): argumentet har således begrenset gyldighet.

Historien viser oss at å redusere demokratiet til formalistiske kriterier knyttet til registrering som demokratisk parti og deltakelse i demokratiske valg, forteller oss særdeles lite om hvorvidt et parti reelt sett er å anse som «demokratisk» eller ikke, enn si «voldsorientert»: Det tyske nazipartiet NSDAP deltok i en lang rekke demokratiske valg helt til de kom til makten i 1933.

En av instansene som ved denne anledning har bifalt Alliansens deltakelse på Arendalsuka, er Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), ved fagdirektør Anine Kierulf. I Dagsavisen 16.08 uttaler Kierulf at «vurderingene her vil være om det er fremsatt ytringer som vil være voldsoppfordrende her på Arendalsuka» [vår utheving]. Problemet her er at det verken i lys av norsk lovgivning eller rettspraksis eksisterer noen parallell til den såkalte «Brandenburger-testen», som skriver seg fra amerikansk høyesteretts dom i Brandenburg v. Ohio 1969, som krever trussel om «imminent, lawless action» for å gripe inn mot hatytringer og voldsoppvigling. Norsk lovgivning og rettspraksis har en langt lavere terskel for inngripen på dette punkt. Kierulf argumenterer i Vårt Land 13.08 for at det ville innebære en type «forhåndssensur» i rettslig forstand dersom Arendalsuka nektet Alliansen å delta. Men Arendalsuka er som en privat aktør selvsagt i sin fulle rett til å anvende de kriterier de har nedfelt som krav til sine arrangører til å ekskludere Alliansen og Lysglimt Johansen.

NIM velger også å gi dem som faktisk tar til motmæle mot fascisme og rasisme, ansvaret for å gi disse oppmerksomhet og eventuelt økende popularitet. Premisset for dette resonnementet synes å være at utestengelse av anti-demokratiske og voldsoppviglende bevegelser fra demokratiske debatter fungerer polariserende i den bredere offentligheten. Vi kan imidlertid ikke se at dette er tilstrekkelig dokumentert i empirisk forskning.

Vi savner også en dypere forståelse av kompleksiteten i denne debatten om ytringsfrihet. Ved å inkludere aktører som ønsker å se meningsmotstandere henrettet eller fengslet, og som anser at svarte igjen skal underkastes hvites makt og undertrykkelse (apartheid) og at verden fungerer ut fra jødiske konspirasjoner, bidrar man til et debattklima som åpenbart har forringende konsekvenser for andres ytringsfrihet. Vi har nettopp lest om truslene mot Utøya-overlevende. Holdningene som Lysglimt Johansen forfekter, nører opp under dette ekstreme, hatefulle klimaet.

I henhold til både relevant norsk og internasjonal lovgivning og rettspraksis, er det faktisk slik at ytringsfriheten skal og må balanseres mot retten til frihet fra hatytringer, voldsoppvigling og rasisme.

Ytringsfriheten har ikke automatisk forrang foran andre rettigheter. Hatet lever i verste velgående. Gitt at «trollene» løper omkring oss i fullt dagslys, er det lite som tyder på at de faktisk har «sprukket i sola.» Senere tids studier har avdekket påvisbare sammenhenger mellom den ytre høyresidens hatytringer og hatkriminalitet mot innvandrere og minoriteter.

Åpenhet og demokratisk debatt – for all del – men aldri naivitet.

Mer fra: Debatt